PLANLEGGING
Som det snør denne vinteren! Utysket begynte å plage oss tidlig i november og har bare fortsatt sin ugjerning, i det uendelige.
Det var kun takket være mine jobbrelaterte turer til Mosambik at jeg ikke ble helt nedsnødd i en av Oslos bakgater, bare for å bli funnet igjen i det børstemarken begynner sin årlige orgie. Men snø og kulde fikk etter hvert en ny dimensjon – de ble bakgrunnen og årsaken til en plan klekket ut 25.12.2002 klokken 2:05 på en bar i Lille Grensen. Det var da Figen og jeg avtalte en ny reise til Mexico. Jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig stod bak vår beslutningsdyktighet – øl, GT eller tequila som etter hvert kom på bordet i ustanselig strøm. Med andre ord en skikkelig julefeiring. Dagen etter var jeg ikke sittedyktig før klokken passarte fire om ettermiddagen. En SMS fra Figen bekreftet at også hans kropp og sjel fikk varige men under tequila-kanonaden. Men avtalen skulle holdes, uansett signatarenes tilstand.
Figen reiste tilbake til Chicago hvor han jobbet for storkapitalen og jeg tilbake til mitt arbeid med å frelse tredje verden ved å fortelle dem hvor skapet skal stå.
Reisen
Endelig! De siste to ukene er så lette å bære takket være utsiktene for sol, fiske og ... ingenting – full avslapning. Jeg binder noen fluer, kjøper en ny stang #10 og begynner å pakke noen dager i forveien. Ruta er også klar:
07.02 – Oslo – Chicago
08.02 – Chicago –Cancun – Punta Allen
09.02 – 14.02 – Punta Allen
15.02 – Playa del Carmen
15.02 – Cancun – Chicago
17.02 – Ankomst Oslo

Godt å ha en plan! Flyet mitt går ikke før 12:30 fra Gardermoen, noe som gir meg tid til å sove ut, slappe av og komme til flyplassen i god tid. Turen til Chicago er en bonusreise og jeg er rimelig glad i det jeg oppdager at vi skal fly med Airbus. Det er ekstremt komfortabelt sammenliknet med sardinboksene som jeg måtte fly med ned til Afrika. Det er ikke mye si om flyreisen – jeg sov.
Til Chicago ankommer jeg uten forsinkelser og blir møtt av Figen i hans splitter nye røde sportsbil. Bilen er kul, den. Bare at som de fleste sportsbiler, er den ikke designet for transport av bagasje utover en tennisracket og en brusflaske – men vi klarer oppgaven med glans og durer av gårde. Etter at vi har lagt igjen bagasjen i leiligheten hans tar vi en matbitt på en restaurant/kro i nærheten, tar noen øl, handler litt og mens Figen må avslutte arbeidet med enda en PowerPoint presentasjon sovner jeg på gjesteværelset.
Dagen etter er vi oppe før 7:00. Vi deler broderlig en sandwich og kaster oss i en drosje. O’Hare –here we come. Vi kommer til flyplassen i god tid noe som gir oss muligheten til en rask innsjekking men ved sikkerhetskontrollen er det full stopp. Våre røde pass fremtvinger en nøysom kontroll av bagasjen, sko, klær og sokkelesten. Siden vi har både god tid og samvittighet sender vi bare blide smil og småprater med vaktene. Men så må Figen spise igjen og da er det McDonalds selvfølgelig. Jeg kjøper meg en sandwich for at El Figo Grande ikke føler seg utenfor... og kan ikke si annet enn at det smaker fortreffelig. Så er det American Arilines boarding og sammen med en stor mengde solhungrige amerikanere er vi på vei til vår El Dorado.
I Cancun er vi møtt av en varm bølge som veltet seg over oss ved flytrappa. Deilig! Fort stuer vi vekk jakker, hansker, luer og gensere. Ved Avis standen forhandler vi oss frem til en liten Ford. Baksetet går ikke ned men merkelig nok klarer vi å stue all bagasjen i baksetet. Vi må stoppe for å handle og jeg må ha noen pesos fra minibanken. Figen på sin side mener at Mexico ligger i US Dollar sfæren og nekter å ha noe med den jallavalutaen å gjøre. Vi cruiser rundt på Playa del Carmen og speider etter minibanker og kjøpesentra. Vi finner en ”all in one”. Figen tar ut noen skarve pesos når jeg til min forskrekkelse oppdager at de ikke tar imot Visa! OK, jeg har jo Eurocard – Platinium til og med. Men hva hjelper det når jeg ikke husker koden? Heldigvis finner jeg et annet Eurocard-kort som kom sammen med Visaen. Og der er kodene identiske! Men så... ved uttaket ser jeg bare dollartegn. Jeg skulle faen ta meg ikke ha mer dollar, jeg. Det tar noen oppklaringsrunder før jeg husker igjen at begge valutaene bruker samme symbol. Da har Figen et poeng allikevel!
Vi er på vei! Ved avkjøringen i Tulum overtar jeg rattet og da har jeg den legendariske Punta Allen Road foran meg – 56 km fordelt på tre etapper.
Etappe 1 – var asfalt og grusvei som fører oss til porten til Sian K’han naturreservatet. Der spør vi hvor langt vi har igjen – 2 timer er svaret. OK, klokken er 17:00 så det er viktig å rekke brua før det blir mørkt. Brua til Punta Allen har vært legendarisk. To planker slengt over en kanal. To planker som en må balansere på og flytte i takt med bilens progresjon. Jeg kjører fort – opp mot 50 km/t for å rekke overgangen mens det ennå er litt lys. Det ble nesten en skuffende da vi oppdager at brua er nyrestaurert og veldig ordentlig. Ingen C-momenter. Vi ligger også en god del foran skjema og jeg begynner å føle meg som Peter Solberg med kjempeforsprang til neste kjører... helt til veien fra helvete viser sitt sanne ansikt. Hullene begynner å komme oftere og inntar dimensjoner av småkratere. Merkelig, det virker nesten som resultat av et lokalt meteorregn. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Noen ganger må vi stoppe og rygge tilbake for så å velge en annen vei gjennom de dypeste hull. Nå begynner vi å ligge etter skjema også. Figen er engstelig for bilen og jeg perspirerer en del mer enn vanlig. Veien virker uendelig. Først ved åttetiden kommer vi til Punta Allen og vi er ganske kjørt. En kjapp tur innom Sirena og... vel hun har låst seg inne, babler usammenhengende og ser lite lekker ut. Hytta står klar men guidingen må vi få bekreftet. Vi kjører til Gaspar (vår uheldige Maya guide fra i fjor) og bekrefter vår avtale kl.8:00 neste dag.

DAGENE I PUNTA ALLEN
DAG 1
Opp og stå! Vi er oppe kl 6:45. Etter frokosten setter vi opp stengene og småløper til cabañaen til vår husvertinne og fisketurarrangør – Sirena. Der venter Gaspar med det store smilet. ”Wether es good” sier han på sin maya-spansk-engelsk og setter en standard for kommunikasjonen dagene fremover. Sirena virker litt mer som den dama som vi kjente i fjor og ordner fælt og dirigerer Gaspar som bare smiler overbærende og rister på hodet.
Omsider sitter vi i båten mens kaptein Gaspar raser avsted ordner vi resten av ekvipasjen vår. I år er vi begge utstyrt med flatssko. Jeg har i tillegg gått til innkjøp av spesialhansker som skal beskytte meg mot solens sterke stråler, og så har jeg på min nye ”flatscap” som jeg fikk av Mads og Lasse i julegave. Og slik sitter vi – nyekvipert og påsmurt med solkrem faktor 35 og venter på nye eventyr.
Ved den første fiskeplassen som vi besøker gjør Figen en strategisk feil som kommer til å straffe seg utover turen. Han begynner å dra fisk helt på egenhånd!
Mine forsøk derimot virker langt mer håpløse og påkaller guidens oppmerksomhet og faderlig (?) omsorg. Mens Figen haler inn sin tredje fisk står jeg fortsatt med null i protokollen. Gaspar mener at mine fluer er helt feil – størrelse, farge og fasong. Jeg får også vite at jeg må kaste nøyaktig etter hans anmodninger. Nok sagt. Figen som fisker med en ny G.Loomis #5 har slått meg sønder og sammen. Det er i alle fall det jeg forsikrer ham om når jeg berømmer hans ferdigheter mens vi spiser lunch. Den diabolske planen min ser ut til å virke – agnet er kastet!
Etter en lunch og noen øl kjører vi til et nytt sted. Å forsøke å orientere seg i terrenget her er helt uten mening. Jeg prøver å spørre ut Gaspar om navnene men de maya-ordene som han uttaler klistrer seg ikke til hjernen min. Rart.
Vi runder en liten odde og der skriker Gaspar at det er en kjempesvær stim (eller skole som man kaller dem på bonefishspråket) i siktet. Det virker litt snålt. Fiskene går i en ring, helt uforstyrret av vårt nærvar. Jeg kaster og.. bommer på tilslaget. Kaster igjen og .. bommer igjen. Til slutt klarer jeg å kroke min første bonefish på denne turen. Den er litt over kiloen og drar i vei som forventet. Herlig!
På samme tid ser Figen en ny stim komme. Etter noen minutter har begge to en macabi (bonefish på spansk) på kroken. En double – det er ikke ofte at vi to kan vise til slikt.
Vi avslutter dagen i en lagune hvor jeg kaster på en fisk som patruljerer stranda ca 8-10 m fra vår standplass. Ingen flue vil den ta. Til slutt, litt resignert velger Gaspar det som han kaller Camaron – en epoxy reke #4 i brun farge. Og gjett nå hva? Den setter farten som en rakett og tar flua uten å blunke! Fisken er nesten 2 kg og skreller backingen av snella i stor fart. Vi tar et bilde og lar den gå tilbake til patruljeringa si.
Når vi dundrer tilbake gjør vi opp protokollen – Figen 5, Mr.B. 3. Vel, det er en ny dag i morgen. Etter å ha dusjet (det er varmt vann i dusjen i år!) skifter vi og går ut for å spise på det lokale stedet – Cuzan. Til vår overraskelse er fortsatt Amy (den fine kanadiske vertinnen) der. Figen mener fortsatt at det ikke er mye som rører seg mellom øra der, men jeg forblir døv på det øret som er nærmest min fiskekompis. Jeg mener nå mitt. Dessuten så mener jeg faktisk ingenting om hva som rører seg i hodet hennes. Det er liksom ikke det jeg fester blikket mitt ved.
Jose serverer mat etter et system som kan virke litt kaotisk, i hvert fall på dem som er vant til mer standardiserte løsninger. Jeg forsøker å trenge meg gjennom Joses system – jeg prøver ulike sjakksystemer, er innom LIFO og FIFO og streifer innom kaosteorien. Til slutt gir jeg opp. Ingen får det de bestilte og maten blir servert i tilfeldig rekkefølge, men mat blir det på alle. Vi går og legger oss klokken l0:00!

DAG 2
Jeg våkner klokken 6:00. Vi har avtalt med Gaspar å møtes klokken 8:00 så jeg kan egentlig bare kule’n men jeg står opp likevel. Etter en kjapp dusj – det virker som det er litt lite vann i beholderen – lager jeg frokost til oss og forsøker å sette på linsene og får et sjokk. Som det svir! Jeg gråter, øynene mine hovner mens jeg forsøker å ta det som en mann. Aner ikke om det er væsken eller saltet i luften, uansett – det er ikke godt.
Vi møter opp hos Sirena (like lekker som i går) og etter noen minutter er vi i båten. Det blåser betydelig mer enn i går noe som vi merker ganske raskt. Begge to blir søkkvåte av bølgene som slår mot båtens sider men hvem bryr seg om sånt.
Vi legger til en ny lagune og hopper ut av båten. Vi nærmer oss lagunens indre og ser flere fisk som tailer like ved. Figen bestemmer seg for å fiske på egen hånd mens jeg om min Sancho Panza forsøker å fiske sammen. Jeg kaster mens jeg står langt inne på land og til tross for tre brukbare kast reagerer ikke fisken nevneverdig. Denne delen av lagunen ser heller ut som en større bekk, men det ser ikke ut til å hjelpe meg. Vi går stille videre og jeg spotter en ny fisk. Jeg legger meg nesten ned, kaster og .. ”spooked” sier Gaspar.
Vi skifter flue og vasser videre. Nytt forsøk. Jeg må bare innrømme at her ser jeg ikke fisken i det hele tatt, men det gjør Gaspi. Stop! Slowly, strip – kommandoene kommer og jeg som en menig soldat følger det uten å mukke. Bang! Der er den! Fisken går som et uvær – til alle kanter av den lille lagunen. Nå ser jeg hvor mye fisk det egentlig er her. Panikken blant massene sprer seg i takt meg utraset til fisken festet til flua mi. Gaspar smiler bredt og gjentar: ”Good lagoon”.

Etter hvert møter Figen og det fort viser det seg at uttellingen ikke var av de aller største for the Lone Ranger. Men det ser ikke ut til at hans manglende poeng i protokollen har en innvirkning på verken tørst eller appetitt – lunchpakken går ned og 2 øl forsvinner på et øyeblikk. Vi tilbyr Gaspar en øl men han sier at han kjører; vel det blir mer på oss.
På tide å kjøre til neste lagune og her var det liv, gitt. I løpet av kort tid har både Figen og jeg en fisk hver. Nå får Figen vår lille guides oppmerksomhet mens jeg prøver å stå på egne bein. Jeg ser ingenting og kaster litt på måfå – men faen.... der er jo en fisk! Det er en barrakuda, ca 50 cm, ikke den aller største her i gården. Gaspar tar den av kroken og jeg ... glemmer å bilder. Så skriker han ”cast”! Jeg kaster og kroker en fisk øyeblikkelig, men i stedet for et kjempeutras går fisken i været. Det er en tarpon. Min aller første! Den er ikke noe større enn barrakudaen men det spiller ingen rolle. Den er oppe igjen og skater på bølgene på haletuppen – akkurat som på film. Etter noen flere hopp slår den seg løs, men opplevelsen sitter i kroppen min. Så er det Figens tur til å oppleve tarpon-fiske. Hendelsesforløpet er identisk og så er utfallet.
Etter ankomsten itl Cuzan er det tid til å oppsummere dagen: Figen 3, Mr.B. 5. Samme tall men nå min fordel. Under vår 4 øl møter vi Gordon – en kanadier som er ute på saltvannseventyr for aller første gang. Hans oppsummering for den aller første dagen er: bonefish, barracuda, snapper og nesten permit. Kroken knakk like før landing, bare noen få meter fra fiskeren. Vi drikker opp vår cervesa og småløper hjem for å gråte oss i søvn.

DAG 3
Klokkene ringer for meg ved halv sju tiden. Mens vi spiser frokost endrer vi planene våre – egentlig skulle vi hatt en fiskefri dag i dag, men siden været er ganske bra bestemmer vi oss for å utnytte dette.
Det blåser ganske bra ute på de syv hav men Gaspar finner alltid laguner som er skjermet for vind. Vi deler oss igjen og den ensomme rytter er på egen hånd igjen. Jeg får litt dårlig samvittighet og sier til Gaspar at han måtte ta seg av Chris (som han kaller seg i Junaiten) etter min første fisk. Tenk så snilt av meg! Den kommer ganske kjapt, en liten pingle men fisk er fisk. Men da er Figen søkkvekk, han bare forsvant bak mangrovebusker og kratt. Denne oppdagelsen gjør undere for samvittigheten min og jeg tenker ikke noe mer på denne saken. Den delen av lagunen som Gaspi og jeg ankommer er litt annerledes enn noe jeg har sett hittil. Lagunen er bare en serie viker linet opp en etter en og i hver av dem tailende bonefish holder et frenetisk etegilde. Det finnes noe mer spennende enn å jakte på tailende fisk som roter i bunnensom en liten grisunge og er totalt fortapt i sin fiesta.
Etter noen prøvekast (les fluebytter) setter jeg på en av mine egne kreasjoner:

Hode: lysbrun chenille som omringer kuleøyne
Kropp: krokemne
Vinge: tanfarget backtail

Det er så vidt flua lander i vannet før fisken kaster seg over den. Jeg kjører den pent men bestemt og etter noen minutter slipper den ut igjen. Neste vik – the same procedure. Neste vik – akkurat det samme. Nå ser jeg Figen, langt, langt borte og den dårlige samvittigheten begynner å gnage på ordentlig igjen. Jeg klarer å tiltrekke hans oppmerksomhet og skyver bestemt guiden i hans retning. Nå overtar jeg som tilskuer og fotograf. Fisken i lagunen er ikke lett å skremme. Mens jeg ser på tar Figen sin første for dagen, så kommer den andre og en til. Da er det nok – samvittigheten er i prima forfatning og jeg kan gå tilbake til fisket igjen. Jeg plasserer meg selv midt i en ”elvestrekning” av en kanal. Den er ikke mer enn 10 m bred og den lyse bunnen avslører alt som rører seg i vannet. Jeg venter ikke lenge før jeg ser ”nervous water” fossende mot meg. Jeg kaster på tvers av kanalen et godt stykke foran stimen, venter litt for så begynne å røre ved flua å dra den i små rykk. En kraftig plugg følger nå i min retning, jeg kjenner et kraftig stopp og stanga står i bue. Det føles helt herlig – å få fisken helt uten hjelp og på en flue som jeg ”fant på” en vinterkveld. Mens jeg kjører fisken min ser jeg at også Figen har hendene fulle. For et sted! Vi kunne jo bare stått der og dratt fisk etter fisk.
Det er midt på dagen og vi beslutter at det er på tide med litt forfriskninger. Figen er sulten og jeg er tørst. Figen er alltid tørst, så jeg nevner det ikke en gang. For tredje dag på rad får vi baguetter med egg og tunfisksalat. Det er OK, men en kunne vært fristet til å utfordre Sirenas kulinariske fantasi litt mer. Gaspar bare rister på hodet og gjentar: ”Sirena, Sirena” og siden blikket hans forblir tørt og fokusert forstår jeg at han er oppgitt og ikke annet.
På veien til neste lagune peker Gaspar på en permit. Verken Figen eller jeg ser noe men vi nikker samstemt. Es good!
Vi går ut av båten ved en storslagen strand og vi får øye på en stor stim av fisk som frenetisk tailer i en liten vik. Plutselig forandrer vår guide seg helt og holdent – ”Det er en permit! Midt i bonefishskolen!” Jeg ser så vidt noen fisk og det å artsbestemme dem på 30 m avstand er vel å ta litt i. Jeg skifter til en av mine krabber som jeg hadde bundet i hopetall før avreisen. Vi kommer nærmere og begynner å kaste. Jeg får fisk på mitt første kast, men Gaspar bare fniser – bare en bone! Da har Figen et forsøk mens jeg haler min fisk ut av stimen. Jo da, det er viktig med presise kast hvis man skal fiske permit, men det får da være grenser! Stakkaren får seg en blåveis i det Figens flue lander som et prosjektil midt i fleisen på den. Fisken forsvinner og... det gjør også Gaspar. Frenetisk forsøker jeg å ta ham inn men den lille mannen har allerede 50 m forsprang og luka mellom oss blir bare større og større. I det jeg endelig tar ham inn er blikket hans tilslørt og hendene skjelver. Han peker og spør: ”Did you see? Big school! Permit!” Ikke faen om jeg ser dem, men jeg kaster... i feil retning. Endelig får også jeg øye på dem, det er 200-300 fisk på vei ut mot havet.
Dt skjer noe underlig med folk her, fiskere som guider, når en permit viser. Oppførselen endrer seg og fokus er kun på den jævla månefisken. Vel, vel... jeg fikk jo i hvert fall et kast på dem.
Før vi kommer tilbake til båten klarer jeg å fange en bonefish til mens Figen tar to kjappe fra en stor skole. Vi er enig i at fiske på fisk som går i slike store stimer er lite grann som å ta sukkertøy fra barn – litt fro lett. De som tailer eller smyger seg i lagunene er nok mer etter våre hjerter.
Når opptellingens time kommer viser protokollen at Figen landet 7 fisk og jeg 9. Es good!
Tilbake i Punta Allen går livet sin vante gang bortsett fra at det ikke er vann i dusjen vår! Etter en lang dag på ”havet” skriker kroppen min etter en dusj. Vi låner dusjen hos Shon og Niki, pynter oss og spiser på Cuzan igjen. Men først må Figen få i seg en hot dog på Cooperativo – den nye restauranten eid og drevet av landsbyen.
På Cuzan bestiller jeg nachos for tredje gang på tre dager uten å få uttelling en eneste gang. Men så får vi annen mat og øl, så det er ikke noe å klage på.

DAG 4
Været er litt gråere klokken 6:30 når jeg kommer meg ut av sengen. Det blåser en god del og tankene går tilbake til fjorårets kalde front og konsekvenser av den.
En tur på badet bringer en bekreftelse på at dusjen fortsatt er i ustand. Ingen vann – ingen vask. Uten å ofre det hele en tanke lager jeg frokost, igjen er det smørbrød, skinke, ost, jalapeños. I det jeg forsøker å ta på linsene føles det som om noen helte syre i øynene mine. Det har skjedd før men det er først nå at jeg forstår sammenhengen og lærer en lekse – linsene først, jalapeños etterpå! Det tar ganske lang tid før jeg klarer å åpne igjen øynene.
Sjøsettingen av skuta går greit men det tar rundt 3 minutter før begge to er søkkvåte. Bølgene slår mot båten så spruten står. Det drypper av Figen mens jeg halvligger i en svær vannpytt midt i båten – patetisk. Når vi ankommer den første av de uttallige lagunene i området ser vi at alt er forandret. Vi vandrer og vandrer, følger i Gaspar sine små fotspor men det er ingen fisk å se. ”Bad weather” er forklaringen som jeg er villig til å akseptere. Etter en times vandring skifter vi kulissene. Nå vandrer vi langs stranda og Gaspar peker på en stor stim som nærmer seg våre standplasser. Tro det eller ei – 5 fisker slår seg løs og etter det mister jeg også flua (den siste satt i hvert fall til bedre). Figen er ikke særlig heldigere enn meg og vi utveksler noen norske gloser som jeg vil helst slippe å sitere i min dagbok.
Men så kommer det en ny stim og denne gangen sitter den. Mens skolen forsvinner i turbofart i bølgene blå lander jeg endelig dagens første fisk.
En ny stim kommer og historien gjentar seg, fisken er temmelig løskjeftet i dag og det tar noen forsøk før jeg lander min andre for dagen. Så er det hele over og vi skifter plass etter lunch og forfriskninger. Igjen ser det mørkt ut og Gaspar forsvinner bak busker og kratt i sitt søken etter fisken. Så får jeg plutselig øye på en hale som forstyrrer vannoverflaten. Som en maraboustork kommer jeg siktig i kasteposisjon. Det tar mange kast før fiskens oppmerksomhet vekkes. Den tar bestemt og raser ut sammen med alt som har finner og befinner seg i kilometers omkrets.
Etter en forhandlingsrunde med Gaspi blir vi enig om at det er barrakudatid. Han kjenner en plass med svære blodtørstige beist som bare venter på oss. Vi kjører nesten hele veien tilbake for så å skjære ut mot koralrevet som danner en usynlig barriere mellom havet og landsbyens marina. Bølgende er svære og jeg er heldig som har ryggen min rettet mot dem. Denne gangen ser jeg ikke den sedvanlige ironien i Figens øyne lenger. Om den var der ville det være lett å se den så store som øynene hans ble.
Til vår forbauselse sier Gaspar at vi skal trolle! Faen heller, for en dag. Vi kjører rundt i en halv time med en av mine svære Mosambikfluene på slep men intet skjer. OK, da skifter vi kulissene igjen. Siden det ikke er alt fro mye tid igjen bestemmer vi oss for å prøve landsbyens bakgårdsflats gjemt bare 10 minutters båttur fra Punta Allen. For første gang opplever vi at fisken er så lettskremt at det er faktisk umulig å komme på skuddhold. Etter en times forsøk hvor fisken gikk rundt oss i 25 meters klaring gir vi opp og setter kursen mot Punta Allen.
Etter ankomsten dusjer vi igjen i Niki’s gjestedusj og flytter til hennes minicabana. Niki selv er tilbake i Punta Allen mens Shon ble igjen i Statene hvor han sliter med selvangivelsen. Med seg har hun en gruppe musikanter hentet fra tidlig 70-tallet. I og for seg er det lang i fra et problem for meg men denne gjengen er mildt sagt pretensiøs. Mens vi sitter og småprater, smådrikker og smårøyker sammen med Gernot – en strandet i PA amerikaner (han er ganske kul og avslappet i sin ”Little Feet” T-skjorte) får vi plutselig vite at røyken vår sjenerer gruppens ”sanger” og han må passe på stemmen sin! Jævla Pavarotti-kødd.
Vi orker ikke å høre på det pseudointellektuelle pjattet deres og stikker innom Cooperativo, Figen får sine 5 hot dogs servert av vakre Marija og vi tar en tidlig kveld.

DAG 5
I følge Figens beregninger er det den siste fiskedagen vår. Vi fyker ut til Cuzan og spiser en kraftig frokost; det er litt deilig å slippe frokostmaset. Mens vi tar en kopp kaffe med Niki kommer Gaspar og vi nevner at vi er litt lei den småfalne stimfisken. Han nevner en plass som er kjent for større fisk men lagunen er plaget av mye mangrove og at man mister mesteparten av fisken. Blås i det! Vi vil gjerne kjenne hvordan det er å kjøre stor bonefish, i alle fall større enn det vi landet hittil.
Og denne lagunen er ikke som andre laguner vi har besøkt hittil. Inngangen er et system av kanaler som skjærer seg gjennom mangroveskogen. Hvordan Gaspi klarer å navigere i denne labyrinten forblir en gåte for meg som klarer å rote meg bort i Asker.
Like før inngangkanalen ser vi den første skolen, så er det noen store snappere. Jeg er ganske oppstemt og beundrer stedets ville skjønnhet. Vi åler oss gjennom kanalene som ofte er smalere enn båten vår. Jungle Jim og D. Livingstone på tur, bare tropiske hjelmer som mangler. Det er på tide å komme seg ut av båten, nå skal vi vade. Etter bare få skritt dukker de første fiskene opp. Noen av dem er faktisk betydelig større enn de vi har sett hittil. Figen lar seg ikke be to ganger og svinger legger ut det første kaste i samme øyeblikk som Gaspar og jeg forsvinner i en sidekanal. Vi hører et skrik, Figen løper på vannet etter fisken som med flua hans i kjeften raser ut av labyrinten. Figen har ikke en sjanse... Mens han forsøker seg igjen entrer vi mer ”öppna lanskap”. Det er små mangrovebusker nesten overalt, men de tilslører ikke synet av flere plugger i en radius av 100 m. De kommer mot oss fort, veldig fort. Jeg klarer så vidt å kaste brunreka mi 15 m ut og stripper to ganger før stanga bøyer seg ordentlig. Fisken skreller flere titallsmeter fra snella. Jeg løper, løfter stanga, luftmender – alt for å unngå de forræderiske buskestusser som kikker ut av vannet. Svetten siler og jeg har det utrolig morsomt. Til slutt får Gaspi legge hånd på fisken. Oops, den var mye større enn de vi håndterte hittil. 3,5 kg er Gaspars anslag. Smilet er bredt, fotografene tar bilder, Gaspi gliser og smådanser. På hans egen oppfordring tar jeg noen bilder av Gaspar. I min bok betyr det at fisken har klart ”Punta Allen Hall of Fame”.
Figen er fortsatt i labyrinten så vi fortsetter videre. Det er mye fisk rundt oss. Jeg kaster mye, mister mye fisk men så lander jeg også noen, og alle er større enn før. Figen dukker opp og jeg overalter ham til Gaspar eller omvendt. Deres samarbeid er ikke av de beste. Figen har klare oppfatninger om fluer, kast, stripping men så har også Gaspar. Problemet er at det er en sjelden gang at de er enig. Jeg på min side er i det lune hjørnet og overlater det meste til guiden.
Nå vader jeg solo. Med jevne mellomrom ser jeg tailende fisk og det tar litt tid og manøvrering før jeg kommer i riktig kasteposisjon. Det er noe veldig tilfredsstillende med det å gjøre alt selv, uten hjelp. ”DIY fishing” kalles det og jeg begynner å få sansen for det. Dette er bonefiske på sitt ypperste. Fisken er ikke av de største og gjenvinner friheten etter at vi har hilst på hverandre.
Videre, ved en liten øy en ny hale – men her blir jeg ignorert. OK, da går jeg videre. Bak øya nye haler og de er svære! To fisker godter seg mens de roter i mudderbunnen. Jeg kaster min egen ”brown shrimp” ca 10 cm fra den nærmeste fisken. Det som skjer nå tar bare sekunder men fortoner seg som en evighet. Fisken tar, jeg gjør tilslag og den spurter av gårde i supersonisk fart. Når fisken når mangrovene på andre siden av lagunen mener jeg at jeg hører et smell i det fisken krysser lydmuren.. men det er nok min fortom som smeller. Flua og fisken er borte og jeg står der igjen skjelvende og kjempehøy på adrenalin. Kicket var enormt! Mens jeg vader sakte mot Figen og Gaspar tenner jeg en røyk og gjenopplever det hele om igjen, denne gangen i mitt hode. Herlig!
Figen har hatt ålreit fiske men de helt store uteble. Vi går tilbake til båten og prater høyt om fisk, rokker og rock ’n roll. Mens vi spiser lunch oppdager vi at det er lovlig sent. Vannstanden har gått ned og snart blir vi sittende fast i kanalen i påvente av nytt høyvann.
Det er Valentines Day og Gaspi har lovet kona å komme tidlig hjem. OK, da drar vi hjem, da. Jeg er helt gira og klarer å hinte at jeg har veldig lyst til å fiske en dag til på samme plass. Det tar ikke all verden å overbevise Figen. Vi avtaler med Gaspi og han er med. Jeg føler meg som en storkar nå, med en 3,5 kg fisk kan jeg briljere hvor som helst når som helst.
Vi dusjer og kuler’n litt med en øl eller tre. Så finner vi ut at det er på tide å si hei til Rick og Rosie som driver ”Let It Be Inn”. Det er herlig å møte Rick igjen – like kul som før. Det blir mye øl, mat. Tequila, gin, vodka og Jim Beam. Figen skal svømme midt på natta mens Rick og jeg løser vedens problemer et etter et.
Når jeg kommer tilbake til hytta vår er jeg rimelig påvirket av kontrollerte substanser. Klokka er 01:00 – lyset går av.

DAG 6
Jeg våkner flere ganger denne natten og føler en usigelig trang til å kvitte meg med Rosies gulasj og alt det andre jeg har fått i meg. Når vekkeklokka kimer er jeg et vrak. Det hjelper litt med en kald dusj men frokost på Cuzan blir fort refusert av den slitne magesekken min. Detta her blir gøy! Jeg håper at frisk luft vil hjelpe men med skrekk oppdager at bølgene motvirker den etterlengtede virkningen av vinden. Det er ingen grunn til å viderebeskrive mine lidelser, de kan sammenliknes med det som Goethe skrev i sin "Die Leiden des jungen Werthers"... bare enda sterkere.
Nå er vi der igjen, samme innkjøring, store snappere etc, etc. Figen fisker fra båten som i dag rommer 4 personer. I tillegg til det faste inventaret har vi med oss broren til Gaspi. Hans oppgave skal være å håndtere båten. Det går en stor skole langs mangrovene og etter noen kast klarer Figen å kroke og lande en fisk. Det er den største fisken vi har fått fra båten. Nå må det sies også at det er den første fisken som vi får fra båten. Det er noe som sier meg at båtfiske er ikke vår ting.
Vi kjører inn i lagunen og ser at alt er litt annerledes i dag, mer vann, mer vind, dårligere sikt. Det er vanskelig å få øye på fisken og vi sliter, mange fisker slår seg løs, mange er bort i flua men tar den ikke. Både Figen og jeg lander en fisk i ny og ne men det er klart at ”plassen vår” viser et annet ansikt i dag. Vi prøver mange steder fra i går og mister fisk etter fisk. Er det ikke krokingen så er det mangrover. Er det ikke mangrover så er det sylskarpe koralkanter. Men noe blir det. Noen bilder taes, men de store er borte. Etter hvert gir vi oss og jeg er veldig sulten. Lunchpakka forsvinner i det tomme tarmsystemet mitt etterfulgt av to øl. Jeg er som ny.
Vi kjører ut av lagunen og ”parkerer” båten rett utenfor innløpet. Den store skolen som Figen kastet på før på dagen er fortsatt der. Vi snakker om kanskje 200 eller flere fisk! Vi deler oss i 2 lag og jeg og Gaspar forsvinner i en vik. Skolen nærmer seg men da klarer jeg å rote til og må vente med kaster. Det er kort og den brune reka lander mykt midt i stimen. Til min store forundring noe bestemt tar flua. Fisken går fortsatt sammen med resten av skolen og viser ingen tegn til stress eller angst. Gaspi mumler litt at han tror det er en ”grande” men jeg kan verken bekrefte eller avkrefte hans antakelser. Jeg styrer fisken mangrovene og legger litt ekstra press på den. Jeg har jo 0,28 fortomsspiss! Så oppdager fisken at noe er veldig galt. Skolen forsvinner rundt hjørnet og da fiser min bonefish av gårde. Som en ukontrollert torpedo raser den mot busker og kratt. Gaspar begynner med en ny serie ”Madre mia” mens jeg gjør så godt jeg kan. Vi får endelig øye på fisken.... og den er ”grande”, den er faktisk mer enn det jeg til daglig legger i ordet ”grande”. Mangroven i ”inngangen” til vika har en liten stuss på tuppen, med 30 cm kanal mellom den store busken og tuppen. Det er denne kanalen som velges av fisken som raser ut. Gaspi prøver å løfte snøret men det er begrenset hva du kan gjøre når gudene stoppet veksthormonene da du var 11 år gammel. Jeg prøver å etterlikne Jesus og løper på vannet, krysser kanalen og er ute i det fri. Våre krigsrop skremmer fugl og fisk, men også tiltrekker seg Figens oppmerksomhet. Det tar en god stund før jeg kan løfte fisken i været. Den er stor! Den er gedigen! 5 kg! Bonefish! Og så lille meg! Kameraene går seg varme: Fisken, Fisken og Gaspar og meg, Fisken og meg. Ingen kombinasjon skal være uprøvd.

Jeg er ganske utmattet, men utmattet på et herlig vis. Snakketøyet har slått seg vrang men Gaspar er i hundre. Han babler og babler på tre språk samtidig og vi skjønner at han er litt oppstemt.
Vi legger ut på en ny røvertokt i det stimen nærmer seg igjen. Denne gangen legger jeg flua foran de første fiskene, jeg kjenner noen smårykk før fisken eksploderer. Den er faktisk litt mindre enn storfisken men til gjengjeld mye seigere. Det tar meg nesten 20 minutter å få landet beistet som er på litt over 3 kg. Vi vader litt videre men alt synes å være meningløst nå. Figen er ikke fullt så heldig som jeg, men hans ”guide” ser nesten ikke en fisk heller. Jeg har litt dårlig samvittighet (igjen) men bare litt. Gaspi peker noen fisker for Figen og etter noen kast avslutter vi det hele med en bonefish på 1,5 kilo.
På veien hjem er jeg ganske stille. Jeg bare smiler.
Det er vår siste dag så vi gjør opp med Gaspar som får en saftig tips for ”macabi grande” og alle er fornøyd. Resten av ettermiddagen, merkelig nok, ljomer ”5 kilo” eller ”10 pounds” over dalen med jevne mellomrom.

PÅ TIDE Å REISE HJEM

Klokken 10:00 neste dag setter vi oss i bilen og tar farvel med Punta Allen. For en tur!
Vi setter av to 70-tallsvenner et stykke ut på veien. Vi får en pils og beundrer utsikten fra hustaket. Utrolig vakkert. Så er det Punta Allen Road igjen. Vi finner oss et hotell i Playa del Carmen og går ut for å spise. Resten av kvelden er det stort sett spising, drikking og ”hvor er Figen”-leken Vi avslutter kvelden med et besøk på en nattklubb eller to og legger oss klokken 3:00.
Flyreisen ville forblitt et forglemt kapittel i reiseboka om det ikke var for O’Hare. Det er snøstorm over hele østkysten og Chicago har den eneste flyplassen er åpent. Man behøver å være et geni for å skjønne at når all flytrafikken fra hele østkysten skal lande på en flyplass, uansett hvor stor, så blir det kaos. Det tar nesten to timer å få bagasje og komme seg gjennom tollen. SAS skranken funker og jeg tar farvel med Figen. Etter den siste røyken setter jeg meg på flyet hvor jeg sover som et barn. Så er det København, Oslo og hjem – GAME OVER.