Etter et år i Slovenia, hvor ørretfiske var strålende men prosjektet som jeg jobbet med sugde ut all kraft fra min patetiske kropp, ble jeg sykemeldt. Legen min klarte ikke å finne frem til noen velklingende latinske diagnoser så han måtte slå seg til ro med ”utbrenthet”. Siden hans forslag til behandling var den ene sykemeldingen etter den andre tok jeg affære i egne hender og møtte Figen på ”Tea Lounge”. Noen øl senere hadde vi en plan – Norge i februar er et temmelig kjipt sted, kaldt og vått. Det var vår utgangshypotese. Hvorfor ikke bytte alt dette mot en uke med sol, varme, senoritas, mariacchi og bonefishing? Til tross for gjentatte påfyll klarte vi ikke å finne noen tungtveiende argumenter mot teoremet vårt og da gjensto bare selve beviset. Vi bestemte oss for en empirisk tilnærming og kjøpte billetter til Cancun i Mexico.

VEIEN TIL PUNTA ALLEN
Natten før avreisen gikk til pakking og utallige telefonkonferanser med min reisekamerat. Da vi møttes på Oslo S vekket synet av vårt tropiske utstyr og ikke minst fluestrenger nysskjerrighet blandet med et snev av bekymring. Snøen lå tykt på perrongen og vi i våre joggesko og tynne klær passet liksom ikke helt inn. Vi skilte oss ut.
Allerede på Gardermoen trakk Christian frem ”the magic wand” – et British Airways sølvkort. Hvor mange ganger skulle vi nyte av dets magiske kraft. Etter en nokså langtrekkende billettutgivelse gikk vi direkte til VIP innsjekking hvor betjenningen gikk på minuttet. Vi bestemte oss for å ta stengene ombord, til sammen med alt fiske- og fluebindingsutstyret. Så var vi på vei. Etter å ha landet på Heathrow måtte vi med buss over to Gatwick, hvor med hjelp fra superkortet skulle vi innloggeres på Executive Launge, men bagasjeinspektørene hadde andre planer - de stoppet meg. Ikke Figen som hadde en svær Leatherman i sekken, nei da – meg som i sekken hadde fluer og bindestikka mi. Etter en grundig granskning var beslutningen hard og brutal. Ingen kjære mor – hele sekken måtte sjekkes inn. Med tårer i øynene tok jeg farvel med mine sneller, snører, fluene og bindeutstyret – ”det er vel siste gang jeg ser dere, mine kjære venner” – tenkte jeg da. Etter en del forfriskninger kom vi oss endelig ombord på en Boeing 777 – en skikkelig buss av et fly med plass til mange hundre mann, og det var like mange plasser som reisende – bussen var fullpakket. Fra alle kanter av Europa kom de i hopetall, håpefulle og fortsatt uskyldige – noe som den reisen ville forandre en del på.
Å beskrive flyturen kan gjøres kort – sove, sove, sove... Cancun ankom vi kl. 19:00 og etter en kort tur med en minibuss havnet vi i Playa del Carmen - en fiskerlandsby som på noen år forandret seg 100%, tatt på seg solbriller, stråhatt og med en margarita i hånden hilste turistene velkommen.
Det var sent så vi tok en kort runde langs gatene, spiste litt nachos og burritos, drakk en tequila og noen øl for så å sovne tungt på et lite hotell ved stranda.
Planen var klar, klekket ut for noen dager siden mens vi fortsatt myste mot Oslos snødekte gater – vi skulle ta buss til Tulum og der finne minibussen som skulle kjøre oss til Punta Allen. Brua til landsbyen var ødelagt og da var det ingen vits i å leie bil eller noe liknende – vi satset på å reise kollektivt. Men som mange planer på denne turen ble også denne revidert... litt i hvert fall. Klokken 10:00 tok vi en taxi (busser er oppskrytt) til Tulum hvor vi etter en kort ventetid ble hentet av Andreas - vår minibussjåfør, som kjørte verken fort eller etter noen plan. Det tok oss nesten fire timer å komme til båtbrygga. Derfra bare 10 minutter med båt og så entrer vi Punta Allen.

DAGENE I PUNTA ALLEN
Hvor mye kan en si om en liten fiskerlandsby med kanskje 300 sjeler, 15 av dem var amerik anere, resten fordelt på etterkommere etter maya indianere og meksikanere av mindre tydelig opprinnelse. Vi fikk så vidt forlatt brua da en stemme som var en blanding av et skjæreskrik og vræl av en veldig skremt katt stoppet oss. ”Christiaaaan!!” – ljomet det over stranda. Smågnagere, fisk og fugl kastet seg på flukt og det ble helt stille i mangroven. Det var vår hostesse Sirena, en frodig dame over 60 med masse hår og en ”50-Teddy om dagen” - stemme. Og hun pratet som en foss. Vi ble vist til ”Posada Sirena” hvor vi kunne velge mellom to hytter eller cabanas som det heter på lokalmålet. Vi valgte den minste fordi den virket litt hyggeligere og delvis fordi at den kostet hele $10 mindre pr. dag. Hytta hadde kun kaldt vann, et lite kjøkken (ingen kjøleskap) og sove/oppholdsrom med 2 hengekøyer og 2 senger. Kult nok – tenkte vi og ruslet rundt i landsbyen, Vi fant butikken, den nedlagte isfabrikken og Cuzan – en fluefiskelodge som hadde en tilhørende restaurant. Til slutt hilste vi på Shon og hans kone Niki – et amerikansk par rundt 60 som valgte sol fremfor kulda i USA. Sammen med Sirena og Rick (etter hvert en god venn) utgjorde de kjernen i det vi kalte for ”Hippieville”. En middag på Cuzan, hvor vi hilste på et kanadisk par som dreiv stedet (og Amy var ganske søt, syntes jeg) satte verdig punktum for dagens program. Nå skulle vi teste sengene!

Stilbilder fra Punta Allen: i) En av hovedgatene ii) Bonefish Club iii) Den nedlagte isfabrikken

FISKE - KORTVERSJONEN (Utdrag fra dagboken finner du her)
Det gikk rykter om en direkte sammenheng mellom været og kvaliteten på fiske. Ved avreisen la vi ikke særlig vekt på undersøkelser av værprognoser, delvis fordi vi fant ingen meksikansk Storm Weather Center hvor rollen til Elin Tvedt ble spilt av Salma Hajek. Varmestokken holdt seg i nærheten av 85F som tilsvarer våre 30 av våre kjære celsiusgrader. Utstyrt med solkrem som i utgangspunktet var ment for småbarn, en lunsjboks og en lokal guide dro vi ut i det fjerne hver dag ved 8:00 tiden. Vi besøkte laguner, øyer, kanaler, mangroveskoger og mye annet som vi aldri klarte å sette navn på. Noen av plassene var ubeskrivelig romantiske og mang en gang tenkte jeg (igjen) på Salma Hajek og hvordan det hadde vært om det var hun og ikke Figen som jeg delte disse opplevelsene med.
Førstegangsfiske etter bonefish kan være tøft og for min del var det det. Det er ingen vits å klekke noen røverhistorier for å unnskylde seg eller dekke over egen utilstrekkelighet. Første oppgaven var å se faenskapet – Ray Charles ville sett flere bonefish enn meg! Guiden peker i en retning, sier ”20 foot” og jeg? – ser ikke noe som helst! Det tok meg faktisk noen dager før jeg begynte å se. Skyggene begynte å vise seg, plutselig så jeg det berømte nervous water og til og med noen viftende haler ble observert.

Mens jeg slet med klarsynet finpusset Figen sine egne observasjonsteknikker som han hadde fått i gave fra naturens side og utviklet videre gjennom ”I don’t give a f*ck” mentaliteten.
For det er nemlig viktig – å beholde roen. Ser jeg en skygge begynner hjertet mitt å slå hardere en den villeste tamburmajor på 17 mai, hendene mine skjelver, brillene dogger og magesekken utfører en trippel axel med skru. Figen derimot tar frem en Marlboro Light og ser på torpedoen. Kalkulerer avstand, vinkel, vindstyrke, stangens vekt, flua og så... er fisken borte.
Vi fikk ikke mange fisker på denne turen, men det var kanskje ikke det som var viktigst der og da. Vi hadde det gøy.
Så kom det en kald front som tvang gradestokken ned i kne og oss til å bli igjen på land. Denne dagen gikk til sosialisering i bygdas kultursenter – restauranten Cuzan hvor margaritaen fløt og røverhistorier om barrakudaer store som ubåter, menneskeetende haier og Moby Dick ble utvekslet.
Neste dagen hilste på oss med sterk hodepine, redusert persepsjonsevne og skjelvende ekstremiteter. Men så ble været også bedre etter hvert og jeg fikk min første bonefish – sannsynligvis den minste i hele Pesca Maya men det gjorde ingenting. Figen utviklet seg etter hvert til en meget selvstendig bonefishjeger som prøvde å etterlikne guidenes triks for å nærme seg byttet. Det må sies at vektforholdet mellom en lokal guide og Figen blir som mellom en impala gasell og en mellomstor vannbøffel. Et eller annet sted forsvant det grasiøse og smidige.... aner ikke hvor. Men hylende sneller og store smil ble det en del av – og det var det vi kom til Mexico for å oppleve.
Like før avreisen treffer vi Markus og Monika – et tysk par bosatt i Irland. De kom via Punta Allen Road og Monika er på gråten. 5 timers reise, en slalåm mellom svære hull i veien og forsering av en bru som var redusert til to planker kastet over vannet. Markus var også på gråten, På veien til PA stoppet de for å handle i Tulum og noen rappet en bag fra bilen. Bagen inneholdt alt fiskeutstyret hans – sneller, snører, fortommer og 100 fluer!! Vi lovet å hjelpe. Etter å ha spist ferdig gikk vi en ”ha det bra runde” i bygda. Tok en siste øl med Shon, betalte vår regning der tok farvel med kjente og ukjente. Markus fikk låne alt det han trengte og humøret hans fikk en stigende kurve. Han inviterte oss til Irland – noe jeg tenker å ta på alvor.

Minner fra Punta Allen - noen fisk, mye vind, skiftende skydekke, god cervesa og en kjempe fin tid

EL FIGO GRANDE
Det er en grunn til at Mexico ikke hevder seg i basketball på det internasjonale plan. Puntoene, som Figen kaller dem rekker oss stort sett til brystet og gjennomsnittsvekta må ligge mellom 43 og 48 kilo. Det er et land hvor til og med jeg hører til gigantene. En sak er ruve over Punto-forsamlingen en annen å vise en rå macho-styrke. Det klarte Christian, noe som gjorde at jeg begynte å kalle ham El Figo Grande.
På veien til Punta Allen stoppet minibussen vår for å hente en svær pakke med sammenpressede klær. Flere mann deltok i av- og pålessingen av pakken men i det vi skulle ombord i båten fikk Puntoene et lite problem. Hvordan flytte pakken fra den lille brygga til båten? Det var 4 – 5 stykker som bær pakken og det var bare ikke plass til dem alle på brygga. Mens de stod der fast på bryggekanten steg temperaturen betraktelig. Noen hissige diskusjoner var

ikke i stand til å løse problemet, men det så ut som det var det eneste de hadde å by på. Da steg Figen frem, tok pakken så å si under armen og... gikk ombord med den. En ny aztekisk gud ble født i dette øyeblikk. Med ærefrykt og tilbedelse så Puntoene på vår nordiske utgave av Herkules.
Men Figen nøyde seg ikke med det. Etter vår tur med Gaspar så vi vår miniguide gruble over bensintønna og ut fra ansiktsuttrykket hans trodde vi at han var i ferd med å motbevise Einsteins relativitetsteori. Så viste det seg at Gaspi prøvde å få bensin over fra en tønne til tanken på båten. Ideen hans var å få tønna høyere opp får å øke trykket, men den inneholdt (i følge ham selv) over 200 liter driftsstoff. Et raskt blikk inn i tønna var nok til å skjønne at det umulig kunne være 200 liter der, ikke 100, ikke 50 en gang. Her steg El Figo Grande frem igjen. Han bare løftet tønna opp og plasserte den på en trillebår. Gaspar var i ferd med å kaste seg ned på bakken og jeg tror at det er nå et alter med Figens bilde i midten og lys og blomster rundt i huset hans. El Figo Grande – en legende blant aztekerne.

MATEMATIKK PÅ MEKSIKANSK
I løpet av vårt opphold i Punta Allen fikk vi flere ganger bevist at matte får en annen dimensjon i landet.
Figen gikk ut en gang til butikken for å kjøpe seg en Cola. Leskedrikken som var god og kald kostet 6 pesos. Figen tok frem en 20-lapp men da kom det en mørk sky over panna til damen i butikken og hun parerte med at hun ikke hadde nok vekslepenger. Figen er en grei og veloppdragen gutt så for å hjelpe litt til sier han – OK, da tar jeg 3 Cola, i det han regner med at 2 pesos vil hun klare å skrape sammen. Damen begynner å regne fælt på fingre og tær, himler med øynene (legge i mente!) og... står bom fast. Christian prøver å hjelpe til og sier at 6 * 3 = 18 men hun tror ikke på det han sier. Dessuten hva hjelper det når man skal også trekke 18 fra 20 i samme slengen? Hun kaller på mannen sin som etter hvert blir enig med vårt regnestykke og bekrefter at det faktisk er 2 pesos som Figen skal ha tilbake.
Vi spurte en gang Potro hvor mye man måtte ut med for en båt som den vi brukte på flatsene. Igjen himlet han med øynene, fingre og tær tas til hjelp, mye hoderegning og så kommer svaret 15.000 pesos. Kanskje bruker de et annet tallsystem internt i PA, eller en annen valuta og er nødt til å regne om alle tall til pesos? Hva vet jeg.

SIRENA
En hel del kunne skrives om vår frodige husvertinne Sirena (havfrue på spansk) og... det sørget hun for selv. Jo, hun har faktisk skrevet en blekke om sine oppdagelsesferd med båt. Tre seilbåter har hun greid å forlise med, noe som fikk meg til å spørre om hun kunne tenke seg å forbli på land i det vi skulle ta båten ut på havet.
Dama er på mange måter ekte ”made in USA” med en flom av ord som til stadighet renner ut av hennes munn. Hun er gjestfri, åpen og egentlig helt uinteressert i det du har å si. Hos ”Posada Sirena” er alt på halv tolv. Myggnetting som skal være din siste forsvarsskanse mot insekter er full av hull, nettingdøra (screen) er like godt tilpasset dørkarmen som et gebiss på en 90 åring, kjøkkenet inneholder alt du trenger bortsett fra det meste av det du trenger. Dusjen er en saga for seg. Skiltet foran huset sier ”Hot water” men i følge Figen har de varmt vann kun sommerstid nå vannet i vanntanken på taket kokes opp av sola. Sånn på siden – det er kun en enkel kran i dusjen så enten har du varmt vann eller kaldt vann... avhengig av hva som er i tanken.
Du får et intimt forhold til dusjveggen som du må klistre deg godt inntil for å bli noenlunde våt. Vanntrykket er ikke akkurat stort eller imponerende. Det positive er at det er at det er rimelig mørkt på badet og da slipper du å se små og store krabater som vandrer på gulvet. Det er en god ide å la vannet renne en stund før du kliver inn i dusjen.
Men så skal man ikke klage for mye heller – det koster tross alt minst halvparten av det de andre forlanger og så ligger også hyttene midt i bygda. Ikke det at det gjør så jævlig mye i en landsby som du kan krysse på 10 minutter.
Sirena ser også ut til å ha et nokså avslappet forhold til klokken. Det er for så vidt ikke mye å stresse for i PA men når du har noen få fiskedager hvor du betaler 2000 spenn pr dag så kunne du tenke deg et mindre relativt forhold til avtalte tidspunkter. Hver dag kommer vi til brygga kl. 7:00 og hver gang venter vi. Ventetiden fylles med kaffedrikking og prat mens klokken tikker. Guiden forbereder båten, Sirena oppdager at hun må lage lunch til oss mens klokken tikker. Det hjelper ikke heller at vi stopper midt på havet og motoren takker for seg ... klokken den tikker, den. Kun en gang var vi på plass klare til å fiske klokken 9:00. Men når vi skal tilbake trekkes ordene punktlighet og effektivitet frem. På det meste hadde vi rundt 6,5 time fisketid, fratrukket lunch og ”interne forflytninger” blir det max. 4 timer.
Sirena har bodd i Punta Allen i mange år. Hun snakker selvfølgelig flytende spansk (det gjorde også Figen under margarita-kvelden vår) og involverer seg sterkt i store og små saker i landsbyen. Skolen, sykestua, fødsler og begravelser opptar Sirenas tid, og så blir det litt tid til sånne som oss også.
Når du møter henne vet du at det er Sirena med det samme hun hilser på deg. 300 meter er ingen hinder for hennes tobakkmarinerte stemme – ”Hi gyus” dundrer over landsbyen og småfuglen slår med vingene med et vettskremt uttrykk rundt nebbet.
Vi lurer litt på hva som inntas av kontrollerte substanser i Hippieville. Noen peker på nesa andre suger i seg masse luft mellom to fingre. Verken Figen eller jeg har fått noe tilbud om å entre den psykedeliske verdenen av Hippieville, så hvem vet – kanskje er det bare oppspinn alt sammen? Det kan hende at deres ”musikk” ikke er et produkt men middelet til å entre den andre siden. Beware of the Dark Side, Luke!”

VI REISER HJEM
Etter å ha spist vår siste frokost her går vi ned til brygga .Der møter vi Clancy, Libby samt tre meksikanere. Vi tar båten over til andre siden av vika og setter oss i bilen som føres av Clancy. Turen er mye behageligere enn den vi hadde endre veien og ikke minst unnagjort på halve tiden. Vi spiser noe i Tulum mens Clancy & Libby ordner noen e-poster og andre ting. I Playa del Carmen hopper vi av og tar bussen til Cancun. Shon anbefalte hotell Perador hvor vi kunne legge igjen askene våre. Navnene fra Hippieville er passordet vi trenger for å kunne bli kvitt bagasjen vår. Så tar vi 2 øl og konstaterer at det er veldig varmt. Vi tar en tur rundt og jeg tenker at det er sjelden at man ser en plass som har så lite å by på. Cancun ser ikke ut til å ha noe mer enn strender å by på. No soul, man! No soul. Jeg setter meg ned og bestiller en øl mens Figen fortsetter sin søken etter lykke og senoritas. På andre siden av gata ser jeg skiltet til Pizza Hut og jeg lar meg ikke overtale til å spise burritos, tacos eller nachos lenger. Jeg skal ha pizza! Det er ingen overraskelse i det jeg etter hvert får øye på Figen på sin pilegrimsferd mot pizzaens mekka.
Jeg tar noen bilder av hans arm full av insektsstikk og mine egne føtter forbrent og fylt med vannblemmer. Dette er prisen en må regne med å betale for noen dages opphold i Mexico. Så blir det taxi til flyplassen hvor Figens sølvkort gjør underverker igjen.
Vi ankommer Gardermoen kl. 19:00 og er hilst velkommen av snø og –2C.

Farvel til Punta Mexico i) Niki & Shons hus i Punta Allen ii) Den siste bone iii) Farvel til Posada Sirena