DAG 1
Vi står opp klokken 6:00, spiser litt frokost og møter opp hos Sirena kl.7:00. Det tar tid før Potro (vår guide) og Antonio (miniguide – kun 14 år) gjør seg klare til avreisen. Vi kjører båt; ganske lenge. Været er litt overskyet, temperatur rundt 25-28C. Vi legger til og Potro tar hånd om meg mens Figen følges av Antonio. Jeg skal fiske med min Scott #8 og vet ikke helt hva jeg skal vente meg. Bøker har jeg lest, historier hørt, filmer sett – men hvordan blir det å oppleve det selv?
Det er varmt nå, til tross for solfaktor 50 – ”Baby Face Sun Block” – kjenner jeg at sola herjer med mine legger. Vannet er behagelig varmt og jeg har tatt gymsko på – just in case. Rokker og annen dritt skal det være nok av i disse farvann. Vi stanser ved en lagune og følger en av vannkanalene inn i lagunens hjerte. Her ser jeg mine første bonefish, det er vanskelig å få øyne på dem til tross for mine polaroidbriller. Nå peker Porto ut den første fisken som tailer – det er så vanskelig å se! Halen til fisken er gjennomsiktig og jeg ser den kun i det den beveger seg. Jeg prøver et kast og et til uten å vekke nevneverdig begeistring verken hos fisken eller min guide.
Vi går videre, nå entrer vi selve lagunen. Det er ifølge min guide en del fisk her, men JEG ser dem ikke. Så begynner jeg å se dem. Som om et røykteppe ble løftet ble alt rundt meg mye klarere. Jeg ser 2, 3, 4 fisker som tailer! Vi nærmer oss en av dem og jeg prøver å friste den med flua flere ganger. Ikke faen om den vil ta! Potro kommanderer meg i beste sersjant-stil. 30 feet! Right! Stop! Strip! Strip! Sloowly! Strip! Intet hjelper, jeg er utenom all hjelp; jeg må kapitulere. Etter hvert blir fisken lei mine kast og stikker av. Så ser Potro en ”skole” som man kaller en fiskestim. Jeg kaster nokså langt og venter. Så får jeg ordre om å strippe – jeg ser litt rart på Potro som rekker meg så vidt til brystkassa og jeg lurer på om han også skal strippe sammen med meg. Men så begynner jeg heller å dra i fluesnøret og etter noen drag kjenner jeg at jeg har kontakt. Jeg løfter stanga og prøver å flytte den til venstre hånd... og da skjer det. Fisken raser ut i rakettfart, stanga flater helt ut og holder på å bli revet fra hendene mine! Og så er det over. Jeg står der med skjelvende hender og ser med et fårete blikk på Potro som prøver å holde den profesjonelle maska si. Så kommer det en forløsende latter, vi ler og ler. Dette burde noen ta bilder av! Vi ler hele veien tilbake til båten. Figen og Antonio så knapt noen fisk og det er klart at Figen har lite til overs for Antonios guiding evner.
Vi kjører til neste lagune og nå er det jeg som skal nye Antonios selskap. Mens Figen og Potro forsvinner inne i lagunen vandrer jeg sammen med min miniguide. Gutten gjør så godt han kan for å låte som en erfaren guide; problemet er at han har alt for lite å jobbe med. Vi ser en eneste benfisk som på spansk heter MACABI – da har jeg lært det! Vi går inn i lagunen og ser krabber, nålefisk og mange fugler blant dem en Chocolatera – en rosa pelikanaktig sak som skal visstnok være meget sjelden i Mexico. Jeg ser på leggene mine hvis farge likner faretruende på fuglens og lurer på om jeg også får lovens beskyttelse i Punta Allen.
Til slutt hører (sic!) vi bonefish rote i mangrovebuskene. Vi nærmer oss stedet med den største forsiktighet, i alle fall forholdene tatt i betraktning. For hvert steg trekkes mine føtter mer og mer ned av en usynlig kraft som gjemmer seg i mudderet på bunnen. Til slutt er jeg der, kaster, fisken følger flua.. og gir opp! Det kan ikke være sant. Jeg kaver meg ut av lagunen mens lille Antonio spretter på bølgetoppene som en ung delfin. (slik ser det i hvert fall ut fra der jeg kjemper med hvert skritt). Antonio prøver å belære meg på spansk, noe som jeg tar som en utfordring. OK, er du så smart din snørrunge så får du vær så god vise meg. Jeg overrekker stanga til gutten og kan prøvekaster den. Det går ganske bra bortsett fra bakslengen som lander i mangrovebuskene litt for ofte. I det vi skal gå ser jeg en skole på flata. Det blir litt hektisk nå – jeg får stanga, kaster men ingen av fiskene får øye på mine fårecharlie. (en Charlie med sauehår til vinge).
Vi går til båten og Figen forteller om all den fisken som han ikke fikk. Vil passe bra til websidene hans!
Neste sted er utsiden av en liten øy og Figen ser mange fisker i det han nærmer seg en kanal mellom to øyer, men lykken står ham ikke bi. Fisken forsvinner – skitt! Vi har nevnt det fro Potro at vi vil heller fiske sammen enn å bli overlatt til unge Antonio. Jeg har det litt vondt å si det, men vi betaler jo nesten 1000 spenn hver for denne dagen! Lenger ned i kanalen ser jeg en fisk som tailer. Kanalen den er dyp og det er fullt med planter på bunnen og jeg liker det dårlig. Gudene vet hva slags utyske som gjemmer seg der. Det er skittvanskelig å kaste. Fisken står like ved mangrovebuskene og vinden presser mot buskene. Hver gang jeg prøver blir det feil. Jeg får en liten snapper og en til, og en til og så plutselig i det jeg skal hente opp enda en tass fra dypet noe større går til angrep. Potro blir litt nervøs og skriker at jeg skal la den gå. Det er en hai, sier han. Men etter hvert ser vi at det er en stor snapper som snappet til seg min lille fisk. Vi ser den – fin fisk, hvor er kamera? Men så slipper den. Jeg kaster den maltrakterte fisken rundt meg flere ganger men snappernes mor er borte, imens snakker Figen om markklyser og agnfiske og betrakter det hele med en stor dose av overbærenhet.
Nå står vi på en flats og Potro peker ut en skole som til og med vi ser. Jeg legger ut flua mi og venter. Så begynner jeg å ta inn lina... og der er den! Jeg reiser stanga mens Potro hyler – ”La den gå!” Jeg blir så opptatt av hylet hans at.. jeg faktisk lar den å ved å gi for mye snøre. Faen heller. Neste gang gjør jeg det på min måte. Porto kommer over til meg og da er det Figen som får napp. Han lar seg ikke affisere av Potros tilrop og det bredeste smilet pynter fjeset hans. Bonefish-Figen eller El Figo Grande! Fisken er rundt kiloen men det er ikke det som er viktig nå. Figen virker lettet og vi tar masse bilder. Om fisken ikke var den største i nabolaget så var den i hvert fall den mest fotograferte.
Vi flytter oss til neste sted. Her skal jeg fiske fra båten mens vi sklir sakte langs mangrovene. Nå har jeg en rosa reke på. Vi ser mye fisk men som oftest for sent. Det er litt for vanskelig å legge ut 2-3 meters kast med en #8 stang. Til slutt peker de på noen fisker som tailer ved siden av noen påler som stikker ut av vannet. Det er litt langt å kaste men lille Antonio går helt i fistel. Han peker til høyre, venstre og får meg etter hvert ganske irritert. Jeg sier til ham at det er på tide å klappe sammen og la meg fiske i fred. Han peker faen meg ut fisk som står 30 m unna mens han ikke ser dem som går 10 meter foran båten. Beskjeden min kom på norsk og til min store overraskelse ble det stille. Norsk er et internasjonalt språk! Jeg glir ut av båten og da hører jeg et kjempebrak bak meg :Jeg snur meg og ser kun beina til Figen mens resten er godt gjemt på båtens bunn. ”No more beer” kommer det fra Potro og jeg kunne ikke bli mer enig. Figen klarer faktisk å vise sin salto mortale en gang til i det vi skal reise fra stedet.
Midt på det åpne havet stopper motoren og våre guider må ta motoren fra hverandre mens vi trøster oss med en øl. Der er en ”Kodak Moment” som Figen kaller det og vi tar bilder av pit-mannskapet i aksjon. Etter ca. 10 minutter fylt med ”Puta madre” og andre uidentifiserte tilrop er vi klare til å fortsette.
Etter en dusj stikker vi innom Cuzan. Der tar vi en prat med noen blærete amerikanere som forteller at det er deres 6 gang i PA og at det tok dem 2 år å se fisken. Nå er det bare permit som gjelder. Fint det – sa vi og ruslet hjem. Klokken er rundt ti og det tar meg 1,6 sekunder før jeg sovner.

DAG 2
Vekkeklokka er stilt på 06:00. Jeg kikker ut av Cabanaen for å konstatere at det pissregner og himmelen er svært mørk. Vi rusler til Sirena som hilser på oss med sin hese ”Hi guys”. Vi bestemmer oss for å vente litt, vi går over til Shon og Niki hvor Figen tømmer 14 kopper med verdens tynneste kaffe. Jeg nøyer meg med 2. Den delen av landsbyen får fort navnet ”Hippieville”. Alle her er nok gode på bunnen, men jeg kan ikke noe for det at jeg synes at de prater usedvanlig mye og sier usedvanlig lite. Midt på dagen går vi over til Cuzan for å få i oss en matbit. Vi avslutter måltiden med en margarita... og en til. Josh og Amy kommer over og da blir det en til, og en til. Så kommer Rick fra Oklahoma med sin tyske kone og deres tyske gjest Erwin – også det blir det noen runder av. Klokken ni merker jeg at Figen er borte. En halvtime senere slutter jeg å merke noe som helst og ber om regningen – 900 spenn! Manuell som var bartenderens navn, vil spandere noe på meg men med en siste anstrengelse av hjernen min takker jeg pent nei til tilbudet og forlater Cuzan. På veien tilbake ser jeg Figen som gikk visstnok hjem for å hente sigaretter men ble heftet av uidentifiserte hindre. Vi går hjem og teppet faller ned.

Margaritavelden på Cuzan: i) Rick som driver “Let It Be Inn” ii) Figen og Erwin midt i en dramatisk fremstilling av dagens hendelser.

DAG 3
Dagen gryr, hanen galer og Figen snorker. Jeg raser ut av hytta og speider ivrig etter godværstegn. Jeg er ekstremt velvillig innstilt i dag, noen blå sprekker på den ellers blytunge himmelen fyller meg med optimisme. Vi skal ut. Etter en frokost vandrer vi over til Sirena, hilser pent, får tilbake ”Hi guys” ikledd hennes 50-Teddy stemme. Vi hilser på vår guide for dagen – Gaspar eller Gaspi blant venner. Om mulig er han enda mindre enn de andre guidene. Vi bunkrer litt øl hos Shon og begir oss ut. Bølgene er store og jeg tenker på Seinfelt episoden da George utga seg for å være marinbiolog. ”And the sea was angry this day, my friend”. Vi sklir opp og ned på bølgene og raser frem. Båten halvstopper mange steder men Gaspar ser ikke ut til å være helt fornøyd.

Til slutt kommer vi frem til den vakreste lagunen som vi har besøkt hittil. Vannet i lagunen er malt med alle nyanser av smaragd og kobolt og den krittvite sanden kiler mine føtter. Det blåser kraftig og palmene bøyer sine hoder mot havet. Jeg lengter ikke hjem.
Etter lunch drar vi til andre steder som er like lite produktive som det første. Til slutt havner vi ved en lagune med den ekleste bunnen av dem alle. Dypt mudder og masse bitte små koralbiter som biter seg fast til huden under bukseleggene. Vi ser flere hull i bunnen og og noen små mudderskyer – et bevis på at fisken har nylig vært her. Til slutt får jeg øye på en fisk som piler av gårde... og det var det hele! Figen har visstnok sett en hel skole, men jeg fikk ikke helt med meg hvorfor han ikke fikk kastet på den. Vi reiser tilbake. Gaspi skjønner ikke noe og vi er litt frustrerte.
På Cuzan møter vi Erwin som innrømmer med noen få stavelser at han fikk 4 stykker, Vi er knust. Amerikanerne fikk ikke en dritt, men det er liksom helt OK når du fisker permit. Det er som laksefiskere – de er fornøy at de har sett en permit og til og med fikk et kast på den. Erwin derimot har sett en snook. Snook? Ja – sier han på tysk-engelsk. Rosie forteller meg om alt det jeg gjorde og ikke gjorde i går. Etter 4 margaritas gjør hun ting som jeg i hvert fall ikke gjorde i går, det blir litt pinlig så vi pakker og går hjem. Yet another lousy day in paradise – som Gierach ville ha sagt.

DAG 4
Klokka er 6:00 og vi står opp igjen. Sola skinner, fugler kvitrer og alt er topp. Figen tar av seg jakken som han sov i og vi rusler ut. Vi fisker med Potro igjen. I dag skal jeg fiske med noen av de fluene jeg har kjøpt av Angel – en av guidene til Rick’s lodge – ”Let It Be Inn”. Jeg skal fiske med en liten krabbeimitasjon.
Vi kommer frem til en flats og Potro staker båten langs landet. Vi ser rokker, haier og barrakudaer men ingen bonefish. Neste gang skal jeg ha 2 stenger klare i båten – en for barrakuda og en for bonefish. Vi stopper midt på flatsen og jeg kliver ut av båten. Plutselig ser vi et blink av sølv i vannet og jeg kaster ut flua. Da tar den! Men det kjennes ikke som en ekte bonefish – og det får jeg bekreftet i løpet av veldig kort tid. Det var en bonefish i junior-klassen. Som Tufte Johansen ville sagt: Det var ikke den største men helt sikkert den vakreste fisken. Min første bonefish! I feel good!
Vi reiser videre til en liten øy – jeg tror at den er en tredjedel av det de lokale kalle Tres Marias. Der går Figen med Potro og jeg rusler litt på egenhånd. Jeg ser plutselig en hai på flatsen, den er ganske stor, mye større enn det jeg setter pris på. Dens skygge står i sterk kontrast med den krittvite bunnen som forene øya med de to andre. Noen nålefisker følger etter flua men det er stort sett det som skjer. Vi spiser lunch laget av Potros kone – brød med skinke, ost og tomater. En øl til og livet er ganske bra likevel. Etter maten reiser vi av sted mot det ukjente. Vi stopper ved en lagune som skiller seg litt ut p.g.a. den høye vanntemperaturen. Mens vi går peker Potro ut flere fisker til Figen men det er umulige kasteforhold. Plutselig ser jeg en svær fisk komme ut av skyggen, den får øye på oss og piler av sted. Den var svææær – rekker jeg å si. Vi ser flere fisk som tailer og bestemmer oss å runde dem og komme i kasteposisjon. Nå har jeg Potro ved min side – min egen Sancho Panza! Fisken nærmer seg fort, plutselig dukker en opp bare 10 meter fra der vi står. Jeg kaster min lille krabbe og stripper, en kjempevirvel og ... snella hyler som gal. Fisken har torpedofart og raser mot Guatemala. Så stopper den opp og jeg begynner å snelle den inn. Min første full size bonefish! Vi tart noen bilder og nå er det Figens tur. Det tart ikke lang tid før også hans stang står i bue. Litt kjøring, fotografering og release. Potro er tilbake med meg. Vi ser fisk nærme seg vår plass. Krabben flyr ca 20 meter og vi venter. Så får jeg beskjed – Strip, strip! Faster! En virvel og fisken raser ut. En undervannsmisil på vei mot Cancun. Denne er litt større – 2 store utras, bilder og en glad Mr.B. Vi speider etter mer men fiestaen er over. Vi vandrer tilbake til båten, tar en øl og suser mot Punta Allen.
Etter middagen går vi over til Shon & Niki. Der sitter det rundt 20 mennesker og spiller (?) ulike instrumenter. Vi drikker våre øl mens vi konstaterer at sjelden ser man så mange musikkglade folk som er så lite utstyrt fra naturens side til å ta aktivt del i musikkens gleder. Det blir litt slitsomt i det lange løp. Vi takker for oss og returnerer til Posada Sirena.

Endelig fast fisk! i) En av fiskene tatt på den lille krabben ii) Figen i en klassisk “I feel good” posisjon iii) ditto

DAG 5
Jeg spretter ut av senga klokken 6:00 . igjen. Det ser ikke bra ut. OK, bak meg er himmelen blå og skyfri men foran meg bygger svarte skyer en ugjennomtrengelig værfront. Vi går over til Sirena etter å ha spist vår frokost. Der møter vi Gaspar som streber med bensintankene. Vi venter litt for det begynner å bli mørkere og mørkere. Så begynner det å sprutregne og Sirena foreslår å vente en time. Jeg har i tankene den siste gangen da vi ventet på værskiftet og endte med hodepineplager dagen etter. Jeg prøver å si at regnet vil gi seg i løpet av et kvarter men dama hører ikke etter. Det er for så vidt et kjennemerke til de fleste i Hippieville – de prater og prater og hører ikke etter. Hadde ikke Gud et poeng i det han gav oss to ører og en munn?
Vi forsøker å ringe British Airways og sette i gang plan B. Historien er at brua til Punta Allen har rast sammen og vi må bli igjen noen ekstra dager. Til slutt får vi BA på tråden men telefonen dør – no more batteries!

Gud liker ikke at folk ljuger, uansett hva som fører dem til det. Vi kan prøve igjen etter 12:00 dvs etter at strømmen slås på. I Punta Allen har man tilgang til strøm mellom 12:00 og 23:00. Imens virrer vi rundt og det gjør meg litt irritert – vår siste fiskedag og så surrer vi så fælt. I mellomtiden tok Gaspi motoren fra hverandre og jeg skjønner at denne dagen er tapt. Vi får en annen guide – Izidorio – og forlater brygga kl. 13:00. Sola steiker som faen! Vi drar direkte til en lagune på innsiden av halvøya. Det blåser friskt og sola står på. Izidorio snakker meget bra engelsk, men heller ikke han er helt fri for det meksikanske ”es good” i det han prøver å gi meg ros for mine kast. Han ser mye fisk, etter hvert skjønner også jeg at han ser etter ”nervous water” som det heter. Pluggene i vannet skyter i alle retninger . Både Figen og jeg kaster på flere fisker, bytter fluer men alt dette uten noen resultat. Plutselig ser jeg en fisk bak meg! I motlys ser jeg fisken rote rundt i sanden som en liten gris. Jeg kaster 15-16 ganger mot den og minst 7-8 kast er gode nok, men intet skjer. Så går vi videre. Igjen ser vi fisk – et kast, et til og et til. Izidorio angir avstanden i yards i motsetning til alle de andre som bruker fot som måleenhet. Så når han sier 20 yards hiver jeg mer eller mindre 20 meter og ... treffer fisken rett i hodet. Det spruter i alle retninger og vi ler at nå er det i hvert fall en bonefish med hodepine her i lagunen. Mens Izidorio assisterer Figen ser jeg en tailende fisk nærme seg min standplass. Igjen, 3-4 kast og ingen reaksjon. Jeg begynner å bli skikkelig frustrert; så mye fisk og ingen vi ta flua mi!
Klokken nærmer seg 17:00 og vi forlater lagunen uten en eneste fisk. Flere ganger fulgte fisken etter flua men ville ikke ta. En nålefisk er alt jeg har å skrive inn i fangsprotokollen mens Christian kan vise til en liten barrakuda som han tar en ”long distance release” på. Jeg er solbrent på hender og føtter – dette kommer til å gjøre vondt. Neste gang tar jeg med hansker, ikke faen om jeg skal lide så mye igjen. Vi tar en øl før vi kommer oss avsted, betaler guiden 700 pesos og stikker innom Clancy og Libby – et par fra Alaska som Figen og Julern bodde hos i fjor. Det er deilig å kunne snakke med normale mennesker igjen. De har lite til overs for befolkningen i Hippieville og holder seg for seg selv. Clancy viser oss sine fluer og vi hilser på deres to barn. Så viser det seg at de skal til flyplassen i morgen kl. 6:30. We are in!