FEBRUAR 2006
Min Herre, du som har makt over alt i universet. Du som kan forvandle stein til gress, du som kan få en ku til å fly, du som kan få folk til å forstå det norske skattesystemet... Vær så snill, kan du fikse kalenderen? Vi skal på tur 2 mars og jeg holder ikke ut! Ventetiden er vanskelig å leve med. Mens jeg er i Makedonia ordner Figen og Julern billetter, fluer, snører og alt som skal til. Jeg må bare avslutte prosjektet mitt og da skal vi ut på tur. Så, kjære Gud – riv ut de resterende sidene fra din himmelske kalender og la det bli mars.


VI REISER TIL BAHAMAS
Avtalen er at Julern henter meg med drosje og sammen kjører vi til Gardermoen. Det har snødd ustanselig i tre døgn og jeg er full av skepsis til hele prosjektet – flyreise i dag? Dette kan aldri gå bra! Innsjekking går uventet uproblematisk, men så er SAS flyet til Stockholm forsinket. Mens snøføyka herjer utenfor vinduet forsikrer en småstresset flyvertinne at alt er i orden og at flyet til Chicago vil vente på oss i svenskenes hovedstad. Oh yes... NOT! I det vi lander en time forsinket på grunn av noen flygere som ikke kom – en mindre defekt som de fleste kunne sikkert levd med, får vi og 16 andre “Chicago-wannabe-reisende” vite at flyet vårt ikke kunne vente. Vi må da til København og fare derifra med ettermiddagsflyet. Hva var da poenget med å stå opp grytidlig?
Klokken er 18:00 lokaltid og vi lander på O’Hare og passkontrollen vil ha min billett. Julern som var den designerte reiselederen finner den ikke heller. Borte er også reisekassa hans, passet, en pakke med kondomer og en lodott som han har spart helt siden han var liten. Sirkuset er i gang. I bakhodet hører jeg Ole Paus nynne ”jeg reiser alene” med en hes stemme mens jeg ser for meg arrestasjon, deportasjon, visitasjon og deflorasjon ved hjelp av en stor negerneve kledd for anledningen i gummihansker. Så lysner det for min åndsfraværende frende – staset hans er gjenglemt på flyet, lagt trygt i setelommen. Noen telefonsamtaler senere kommer stasen båret av to smilende SAS damer som tar seg av oss siden de ser at vi ikke kan ta vare på oss selv. De hjelper meg å finne mine stenger og dytter oss forsiktig ut av terminalen. På utsiden venter vinterens kalde skulder. I hylende vind venter vi på bussen til West Inn. Tålmodig tenner vi på den ene kvoterøyken etter den andre uten at noen ”shuttle” materialiserer seg. Etter hvert (etter en time eller mer) finner vi ut at hotellet heter Westin Hotel og at de ikke sender noen shuttle til Terminal 1 – ”unless you call”. So meget som jeg opplever og lærer i løpet av denne turen! Det ble ingen Chicago by night; etter en bedre middag på hotellet sovnet vi i vår dobbelseng, uten at noen benyttet anledningen til noe annet enn søvn.
Neste morgen (4:15) forlater vi senga og hiver oss inn i bussen til flyplassen. Der må vi finne vår gate, nå sammen med vår lokale turleder og guide Figen for å fortsette ferden mot Fort Lauderdale hvor vi kjøper alt dette som vi glemte å ta med fra Norge. Tilbake på flyplassen oppdager sikkerhetskontrollen 2 nyinnkjøpte lightere i min ryggsekk. Dem må jeg si farvel til – jeg har jo 2 andre! (i samme ryggsekken).
Denne gangen flyr vi til Treasure Cay som er midt imellom Marsh Harbour og Fox Town. På flyplassen venter den eldste datteren til hotelleieren og smiler bredt til Figen som hun har trykket til sitt godt tildekkede hjerte.
Etter en shoppingrunde (øl må man ha!) vender vi bilen mot hotellet. Alt er som før bare barna er blitt større og Mr. Norris litt mer vimsete. Vi bor på samme rom, alle mann. Det blir billigere, sånn ca 20 øl/dag billigere etter Figens regnestykke.

VÆRET
Vi var på Little Abaco 10 dager og fisket hver dag uansett vær. De første 4-5 dagene var dominert av vind og lavt skydekke. Resultatet ble veldig flatt lys, slik at spotting av fisk som svømte under overflaten var mildt sagt vanskelig.(det var lettere med dem som svømte over vannoverflaten:)) Det var noe rart med været på den tiden. Morgener og kvelder var kalde slik at jeg måtte bare bite i det sure eplet og ta på meg en jakke når jeg skulle ut på terrassen. Så kom det en kraftig vind som startet på ettermiddagen og fortsatte å ule hele natta gjennom. Etter denne natten ventet dagen med skyfri himmel og mange flere varmegrader enn før. Fra denne dagen utover hadde vi drømmevær med høye temperaturer som fortsatte utover natten.

FISKE
Etter ankomsten tar vi en tur til en flats som fikk tilnavnet Purka. Nå er det faktisk mange purker og smågriser som vandrer rundt. Været er ikke det vi håpet på – overskyet og kraftig vind opp til 40 km/t. I det vi setter stengene sammen ser jeg den første fisken som jeg peker ut for Figen. Det tar en stund før han kommer i posisjon og da er det for sent. Men det er Julern som får fast fisk først. På tredje kastet, så å si kastet han fra land. Flaks!
Mens jeg vandrer på østsiden langs mangrovene ser jeg den første tailende fisken. Kastet mitt skremmer vettet av den uten at jeg kan forstå hvorfor. Figen klarer sin første og er smilende og fornøyd. Men det blir null fisk på meg i dag, Hmm... er det et tegn?

Slik var det faktisk den første dagen - mens de to andre kjører fisk er min rolle å se på!

Neste dag er grå og gjennomhullet av sterk vind. Ved 10:00 tiden går vi ut til Purka, delvis p.g.a. to amerikanere som bor på hotellet og som ivrig fisker the Dump. De er bekjente av ”Joe - the law enforcement officer” Griffin, som vi møtte her for 2 år siden og som skremte meg med haihistoriene sine. På flatsen ser jeg fisk igjen, men den stikker av så fort jeg forsøker å komme nærmere. Mens Julern forsvinner i vestvika tusler jeg sammen med Figen mot øst. Forholdene er svært vanskelig – høye bølger, vind og grå himmel. Visibility close to nothing. Men i det desperasjonen begynner å melde seg peker Figen ut en fisk som roter rundt en enslig mangrovekvist. Jeg må nok innrømme at det er litt frem og tilbake før jeg også får øye på den. Det er utrolig hvor mye en liten endring av lysvinkelen kan gjøre. Nå er det bare å kaste. Peterson’s Spawning Shrimp er på og kastet ikke mer enn 10 m langt. Jeg lærte av gårsdagens fiasko og legger flua 2-3 m til siden for fisken. Den reagerer på plasket på en måte som jeg setter pris på – den raser mot flua. Stanga bøyer seg, jeg er føler fiskens tyngde og kraft. Det føles godt. Fisken er på rundt 2 kg men det er ikke vekten som er avgjørende. Det som betyr noe er at jeg har fått min første, at skuldrene faller ned på plass og at det er en deilig følelse. Mens jeg vader litt videre ser jeg den neste halen – denne gangen helt uten hjelp. Et kort kast og der sitter den igjen. Nå og da skremmer jeg en og annen fisk, det er overskyet og det er umulig å se fisken med mindre den bryter overflata.

Så er det plutselig ”nervous water” foran meg. 2-3 kast senere har jeg fast fisk igjen. En av skolens lederfisker (gymlæreren?) tok flua og da følger hele skolen lydig med fiskens frenetiske kamp. Ved innløpet til kanalen går det 3 skoler. De spurter langs vegetasjonen, tar en liten sving og haster mot meg. En etter en. Det er nesten for enkelt. Etter hvert prøver jeg andre fluer men det er bare Peterson som fungerer. Så mister jeg flua mi – om jeg knyttet den for dårlig eller om det var fortomsspissen som var slitt forblir en gåte.
Så begynner jeg å vandre oppover kanalen. Jeg skremmer en liten skole, senere kaster på en fisk som patruljerer en liten vik og noen minutter senere beundrer jeg en liten barrakuda. Jeg ser Julern og Figen krysse kanalen i samme øyeblikk som jeg får øye på 2 fisker som langsomt svømmer langs mangrovene. Det skal 2 kast til før de snur og kaster seg over flua. Den er i boks! Fiskene er 1,5 – 2 kg og virker å ha superkrefter. 100 m backing går ut hver gang de raser ut.
Etter lunch som er inntatt på en liten øy som deler kanalen på midten fortsetter vi mot den store flatsen på utsiden. Vi vader langs land mens jeg får øye på en fiskehale stikkende ut av vannflata. Alle tre følger vi med skyer av mudder som reiser seg fra bunnen. Fisken virker veldig stor, men vi får aldri anledning til å kaste på den.
Vi vandrer tilbake til Purka, Figen og Julern gjennom kanalen mens jeg tar en snartur gjennom mangrovene. Det tar ikke lang tid før jeg er tilbake i lagunen og speider etter skoler som jeg forlot tidligere på dagen. Jo da, de er fortsatt her. Jeg begynner å lande mine første fisk når de to andre fiskekompisene mine ankommer. Vi plasserer oss strategisk i lagunen og v.h.a. walki-talki rapporterer fiskens bevegelser – og dette funker som bare det! “Bogie 10 o’clock! Eagle, Eagle - this is Crazy Charlie! Take him down” Scener fra “Top Gun” og “Ghost Recon” raser gjennom hjernen mens vi utveksler koordinatene. Klokken 18:00 gir vi oss og jeg tar en rask opptelling 14 fisk pluss 4-5 stykker med ”long distance release”. Mr. Norris venter på oss omringet av smågriser og vi vandrer sammen mot hotellet. En dusj, middag, en øl og jeg melder forfall til pool-kampen til fordel for senga.
Det blåser katter og hunder når vi står opp neste morgen. Samlebegrepet her er litt relativt fordi det tar ca. 1 time før alle tre er på dekk, utstyrt med kaffekopp og Marlboro. Vi takker de høyere maktene for at Dagfinn Høybråten ikke har funnet veien til Abaco ennå og at vi får lov til å ta oss en blås i ny og ne. Mens kaffen og røyken legger fundament for et toalettbesøk legger vi planer for dagen – Purka! Ingen kan beskylde oss for mangel på fantasi.
Når vi kommer til Purka ser vi at det er noe som har forandret seg – noen har tatt ut proppen! Hvor er vannet? I løpet av sekunder forsvinner Figen in i mangrovebuskene mens Julern og jeg finkjemmer lagunen. Til slutt finner jeg en skole som dormer ved kanalens innløp. Vi har sett det på film, en hel skole drømmer om store krabber mens vaktene svømmer rundt og passer på.
Jeg kaster reka mi og får fast fisk. Etter litt kjøring slår den seg løs, da er det Julerns tur – og han lander sin. Vi står der ute som påler mens våre føtter blir mer og mer ett med gørra på bunnen. Så mye for hvite og langstrakte strender! - reisebrosjyren ljugde igjen. Så sier Julern – ”bak deg”! Jeg snur meg, eller rettere sagt forsøker å snu meg men mine bein sitter fast i bunnen. Som resultat av øvelsen og et bevis på at sentrifugalkraften også virker på Bahamas, utfører jeg en piruett og lander på rumpa i vannet – akkurat dypt nok til å få kamera og walki-talkien under vann og meg selv forbannet. Nå er det slutt på bildene. Faen! Jeg mumler en uforståelig forklaring men den er overdøvet av lattersalver fra min ”gode venn” – Julern. Takk for all støtte i slike stunder.
Vi vader langs kanalen som er forvandlet til en liten bekk og det er først når vi kommer til den store flatsen at vi klarer å se litt vann. På øya utenfor finner vi Figens stol, noe som i følge lokale (?) skikker kalles for ”staking” – noe i nærheten av å pisse rundt for å markere ens territorium.

VÆRET DEL 2
Fiske og været hører sammen, bare at det ble helt omvendt i vårt tilfelle. I det værforholdene var dårlig med grå himmel og sterk vind var faktisk fisket ganske bra. Mye fisk i lagunen, små skoler cruiset rundt på den store flatsen; en og annen større fisk var også å speide. I det været skiftet til drømmeforhold ble fiske veldig tøft. Fra den store blåsbortnatten utover var det bare blå himmel og høye temperaturer, men så var også fisken borte...
Lagunen ble tom, kanalene likeså og å spotte en enslig jævel på flatsene var en meget sjelden vare. Alt dette ble gjenspeilet i resultatene våre – fra 30 fisk på det beste til 1-2 fisk pr dag. Siste dagen for eksempel vandret jeg sammen med Figen hele dagen, inn og ut og til side. I løpet av hele den tiden fikk Figen en fisk og vi kastet på 2 andre. De andre fiskerne på hotellet opplevde mer eller mindre det samme, så det var ikke bare vår udugelighet.

FOLK OG FE
Familien på hotellet var som før, med små endringer. De små ble litt større, de store enda større og Mr.Norris enda mer vimsete. Maten var igjen i henhold til den velkjente Abaco standarden. Mett ble man, men den store kulinariske opplevelsen skal man kanskje søke andre plasser.
Denne gangen var det fire andre fiskere som delte hotellets herligheter sammen med oss. Biffen sammen med Tjomsen – to amerikanere som vi etter hvert fikk god kontakt med og så litt senere kom det to til – all the way from the Big Apple. Den ene fikk fort tilnavnet ”Verdensmannen” – kanskje fordi han utgav seg for å være verdensmester i det aller, aller meste. Med seg på tur hadde han ”Lillegutt” som skulle få sin første bonefish... og Verdensmannen garanterte dette! Jeg tror nok at denne turen gjorde et betydelig innhogg i Verdensmannens selvfølelse. Ikke fikk han ”tusener på tusener” av fisk, ikke kunne han vise til storfisk og Lille-gutt ble litt skuffet og sluttet å se opp til ham. Det hjalp ikke heller at to halvfulle nordboere banket dem i biljard – gang på gang. Sånn kan det gå når hovmod står for fall.
Biffen og hans kompanjong derimot var to stillferdige herrer med masse kunnskap og humor. Etter hvert fikk jeg av Biffen noen fluer, anbefalinger, tips hvordan de skulle fiskes og hvor. Siste kvelden satte vi oss ute med alt det som var igjen av drikkevarerester og satte i gang en intellektuell debatt som dreide seg stort sett om fisk, kvinner og ferie. Argumentene haglet i takt med de mange skål som ble reist og slik fortsatte vi langt utover den varme natten.

THE BIG FISH
Det sies at februar/mars er perioden for storfisk på Bahamas. ”Det er ikke mange fisker som svømmer rundt, men de er store” – har vi hørt gang på gang. Nuvel, det er en sannhet med modifikasjoner. Etter 2 års empirisk forskning kan vi fastslå at det er noen små sprekker i utsagnets logikk. Vi har ikke sett mange av de store, men noen fikk vi se.
Den største benefisken ble tatt av Julern på utsiden av stoløya. Det var vel femte dagen på ettermiddagen. Vinden blåste ganske friskt og vannstanden var foruroligende lav. Det er vel noe som jeg nevnte kanskje før, men forskjellen på lav- og høyvann ble etter hvert ganske stor. Noen ganger så jeg Figen og Julern smågaloppere mot stoløya mens vannstanden begynte å nå den høyden hvor det begynner å bli ”deilig” å vade i det varme vannet. Så var det også dagsvariasjoner – en dag masse vann i lagunen, andre dager gode vadeforhold helt til Florida. Men tilbake til Julern og flaksefisken hans.
Vi stod vel ikke mer enn 20 m fra hverandre i det Julern så en skygge ved en enslig mangrovespire som kikket nysskjerrig ut av vannskorpen. Et kort (men akk, så velplassert!) kast ble lagt ut og da snudde skyggen og skjøt fart. Julern må berømmes for å ha klart å beholde roen. Alt for ofte, særlig på vår forrige tur, var jeg alt for kjapp til å sette tilslag med det resultatet at fisken stod der forvirret mens reka speedet i racerfart i motsatt retning. Men Julern tok det rolig. ”Jeg har den” – var uvertyren før bable- og huiekonserten tok til. ”Den tror jeg er litt større..”, ”Se sånn den går” – kom på løpende bånd – dog levert med noe usedvanlig svak stemme. Visst faen var den stor. Fisken tok 3-4 ordentlige utras før den begynte å sirkle rundt sin overmann. Det tok sin tid og jeg tror at fisken hadde en klar plan – ved å sirkle rundt satset den på at Julern skulle bli svimmel. Men den gang ei! Vår helt klarte å holde seg på beina (ulikt andre helter) og fulgte rolig med fiskens bevegelser. Å stresse en fisk av en viss størrelse kan føre til uventede utras og økt risiko for tap. Men Julern tok det som en Jedi – han kontrollerte situasjonen mens han forsøkte å bruke ”the Force”. Så kom det endelig det befriende øyeblikket da han kunne legge hånden under fiskens buk. Vi hadde selvfølgelig ikke noe målebånd eller andre instrumenter bortsett fra vår lille erfaring og min referanse til min storfisk fra Mexico. Vekta der og da ble anslått til å være mellom 4 og 4,5 kilo, noe som skrev seg på Julerns rekordliste uten at det ble nevnt i lokalavisa. Jeg på min side fikk beholde verdensrekorden, i hvert fall i vår gruppe. Men Julern var glad, jeg fikk lov til å ta 500 bilder (med hans kamera) og Figen fikk høre historien om og om igjen,

Solnedgangen - et motiv som gjentar seg år etter år. i) Figen vandrer hjem. ii) Release iii) En stille kveld på Purka


Fiskeminner. i) 200 m utraset. ii) The Double (eller like etter) iii) En pissetrengt fluefiskers portrett

Fiskeminner. i) En finfin fisk på en finfin dag ii) Figen med en voksen fisk som raser mot mangrovene iii) En av Figens utallige fisker fra krattskogen

Den andre storfisken som brant seg inn på netthinnen var uten tvil en bonefish som jeg spottet i siste liten. Sammen med Julern bestemte vi oss for å utforske veien fra Purka til the Dump. Det er ikke så langt ... i luftlinjen, men da Figen i ettertid forklarte vår ferd til Mr.Norris ble stakkaren blek under sin solbrente hud og mumlet om at det var en Mission Impossible. Hele regimenter med kolonisoldater hadde forsvunnet under liknende ekspedisjoner, uten at noen har noensinne funnet ut hvor det ble av dem.
Det blåste nesten til kuling mens sola skinte helt uanfektet av hva vinden fant på denne dagen. Vi vandret langs land, vadet ikke så langt ut – delvis fordi det var vanskelig å se noe som helst da pga bunnforholdene og delvis på grunn av min økende hai-fobi. Vi hadde lagt bak oss kanskje en kilometer i det jeg så en enslig fisk nærme seg. Den ignorerte oss totalt, kanskje takket være den kraftige vinden som hakket opp vannoverflaten i småbølger. Det første kastet mitt ble revet av vinden og flua landet alt for langt til høyre, det andre .. bare alt for langt ut. Det var det tredje kastet som var tellende. Fisken sugde i seg flua mi og raste av gårde i ekspressfart. Jeg hadde da en sigarett i munnen men det var umulig å tenne på den i stiv kuling og en formel 1 fisk på kroken. Det var Julern som kom meg til unnsetting og ...- tente på røyken. (vinden og fisken gjorde han ingen ting med). Da var jeg “fit for fight” men så fikk fisken med seg mesteparten av backingen fra snella i mellomtiden. Med hånden på hjertet – det var det lengste utraset hittil. Jeg startet innsveivingen, fingrene ble numne , røyken borte og det var fortsatt 100 m backing ute. Fisken ble landet uten dramatikk og øyeveid til et sted mellom 3,5 og 4 kg.
Den tredje store fikk vi aldri – i det vi kom ut av mangrovene i nærheten av Dumpa, fikk jeg øye på 3-4 fisker som seg ut på grunna. Førerfisken var den største bonefish jeg har noensinne sett. Jeg trodde faktisk at det var to fisk som svømte etter hverandre, men den gang ei! Det var en fisk hvis vekt jeg ikke tør anslå, men det måtte være et sted mellom 8 og 10 kg. Jeg kødder ikke! Men vi fikk aldri kastet på disse fiskene i det våre stenger var demontert og bonefish er ingen laks som lar deg prøve om og om igjen. Vi fulgte de store fiskene med enda større øyne og frydet oss over deres majestetiske syn. Rart at jeg så ofte husker ”the one that got away”.

JULERNS FOT
Historien om Bahamas 2006 ville nok ha vært ufullstendig uten å ha nevnt Julern og hans fot. Allerede den fjerde dagen begynte han å klage på vondt i foten. ”Pussy!” – var et unisont svar som han fikk fra Figen og meg. Du skal ikke lete etter empati hos oss. Har du vondt i foten så får du skjære

den av, verre er det ikke. Julern prøvde så godt han kunne å være med den neste dagen men så dagen deretter måtte han kapitulere. Jeg var den eneste med et snev av medisinsk bakgrunn (hadde i sin tid en kjæreste som studerte medisin) så jeg måtte kikke på stinkdyret – ikke faen om jeg kunne se noe galt. Kanskje ble fargen litt blåaktig, men slik kan det gå med en fot som vader i 5 dager i saltvann. Dagen etter ble pasienten igjen på hotellet. Fortsatt - no mercy! Neste dag dro vi ut i båt – da ble gutten med, men det ble så mye klaging og sutring at jeg begynte å se etter noen større haier som kunne ende lidelsen hans.
I det vi skulle reise tilbake til Norge ble det helt krise – skoen passet ikke, det gjorde veldig vondt og Julern ble vanskelig. Øksalternativet var der fortsatt, da ville vi i hvert fall løse fall skoproblemet. Julern klarte å grine seg til syketransport på flyplasser, et bedre sete og masse sukkertøy på flyet. Fra flyplassen ble han kjørt direkte til legevakta hvor de hvitkledde englene ble så forskrekket at han fikk seg 3 ukers sykemelding. Helvetes snik! OK, alle prøver å få tilbake på skatten så mye som mulig men Julerns plan er å få tilbake så mye som mulig gjennom syke- og trygdesystemet. Det kaller jeg uetisk!