VI SKAL PÅ
TUR
Vi skulle ut i verden igjen. Figen, Julern og jeg – vi skulle
fiske bonefish vintertid. Så mye var det enighet om. Detaljene som
f.eks. når og hvor var det mindre konsensus om. En ville til Mexico
(kjenner jo stedet og Sirena lokker med sin sang), en annen ville
til Bahamas (billigere og større fisk) enda en annen ville til Cuba
hvor vakre kvinner lokker med heftige hoftevrikk. Til og med
Venezuela ble nevnt. Tja, kvinner der er det i hvert fall ikke noe
å si på.
Til slutt ble vi eninge om Bahamas, delvis takket være Figens omfattende research og overtalelsesevner. Han hadde vært der før og stiftet kontakt med både folk og fe.
REISEN TIL BAHAMAS
Mitt prosjekt var på den tiden i Makedonia og da var det i Skopje at reisen min begynte. En torsdag ettermiddag sent i februar sto jeg på flyplassen og sjekket inn min bagasje uten å ane konsekvensene av min frivole handling. I kofferten hadde jeg alle de fluene som jeg hadde bundet for turen. I det jeg ankom Oslo ventet jeg forgjeves på bagasjen min. Den ble ikke med til Oslo, igjen! Hvor mange ganger kan det skje? Hva er oddsen? Jeg tror at det er noe personlig mellom bagasjefolk på flyplassene og meg selv. (Figen hadde for lenge siden foreslått å fjerne ”Luggage handlers are stupid” – klistremerker fra kofferten min. Han kan ha et poeng der.)
En rask ringerunde til Figen og en kjapp tur til Nordisk avverget katastrofen. Figen fikk kjøpt noen fluer til meg og jeg fikk låne en boks fluer av Runar. Dagen etter satt jeg grytidlig i en drosje og lurte veldig på hva jeg hadde glemt å ta med i det jeg suste gjennom folketomme gater. Turen til Chicago gikk via København (som vanlig) og hadde svært lite spenning å by på – noe som jeg ser som et svært positivt trekk ved luftreiser.
På flyplassen ventet Figen i sin røde sportsbil og sammen kjørte vi til hans nye leilighet. Etter en velkomstprat og gjennomgang av fluene gikk vi ut for å ta en matbit. Valget falt på en meksikansk restaurant i nabolaget. Maten var god og til tross for spennende samtaler kastet jeg lange blikk i retningen av hans kåk, der en stor seng ventet på meg. Neste morgen skulle vi opp grytidlig for å rekke flyet.
På flyplassen møtte vi Julern som overnattet hos sin familie der og på denne måten forsøkte å heve gjennomsnittskunnskapsnivå i U.S.A. (etter eget utsagn) Flyturen til Miami og deretter til Marsh Harbour gikk ganske greit. Ingen kroppsvisitering eller avhør. Bahamas fra flyet så virkelig lovende ut. Vannet omringet uttallige øyer hvis lyse strender skinte som gullinnfatning på smaragdgrønne ringer. (ikke all prosa er poesi).
På flyplassen ble vi ekspedert av en veldig nysgjerrig kvinnelig grensevakt som utviste stor interesse for de mange stemplene i passet mitt. Som vanlig var det vanskelig å forklare hva jeg drev med, så det ble med ”Property Rights Business”. Ikke det at det bidro til økt forståelse av mitt arbeidsdomene, men i hvert fall var nok til at jeg fikk passere.
Foran utgangen ventet på oss en meget voluminøs dame som viste seg å være hotelleiernes datter. I løpet av vårt opphold på øya skjønte vi at hennes omfavnsrike vesen var mer standard enn avvik på disse kanter. En times kjøring fra Marsh Harbour, på øya Little Abaco finner man Hotellet, hvor Mrs. Gladys regjerer. Hun ønsket oss velkommen og etter innkvarteringsmaset (jeg fikk eget rom, mens Julern og Figen fikk lov til å bunke sammen) satte vi oss ute på terrassen og tok vår første Kalik øl. Det smakte fortreffelig.
FISKE - DEL
1
Det er to flats som er i umiddelbar nærhet av hotellet – Dumpa og Purka – ingen av navnene lover noen pittoreske omgivelser og heller ingen av flatsene bryter med det første inntrykket. Vi startet med ettermiddagsfiske på den såkalte Dumpa. Temperaturen i luften og vannet lovet ikke alt for mye, ikke heller den sterke vinden bidro til at selvtilliten ble styrket i særlig grad. I hvert fall ikke hos meg, Figen derimot oste av optimisme og siden han hadde avlagt kjentmannsprøven under sitt siste opphold på Abaco viste han frem kunnskap, erfaring og likbleike legger.
For å si det rett ut: forholdene var helt ræva og fisket deretter. For første gang stod jeg der uten guide eller noen som kunne hjelpe meg med å se fisken. Høyvann var heller ikke med på å styrke min tvilsomme evne til å ”spotte” bonefish. Det ble trause greier og vi fikk oss et skikkelig ”slap in the face” til tross for at jeg klarte å få en flaksefisk. Beskjeden fra gudene var – Det er ikke nok å komme til Bahamas, man må også legge inn et godt ord hos Siri Kalvig.
Neste dagen kom vi oss ut på den andre flatsen – Purka. Vinden blåste forstsatt som gal og intet tydet på at det skulle bli noe bedre utover dagen.
Figen viste seg å være den beste av oss til å se fisk, noe han
utnyttet og nøt til det fulle.
Etter en del mislykkede forsøk klarte han å kroke en pen fisk, og en til.. og en til. Figens lykke gikk etter hvert betydelig utover min egen trivsel må jeg innrømme. Skyggene samlet seg over mitt hode og tankene ble mørkere og mørkere. Denne natten drømte jeg om et snøre som ble borte, en stang som knakk og om en fisker som ble snøblind på flatsen. Da jeg våknet skjønte jeg at det bare hadde vært en drøm i det jeg så Figen gjøre seg klar til nestedags fiske.
Det var først den tredje dagen som brakte med seg sol og noenlunde vindstille forhold. Mens Figen vasset for seg selv overbevist over at vår uflaks kunne smitte over på ham, fulgte Juell og jeg mangrovekanten på jakt etter den store. (eller en liten en, bare det er en fisk!!) Det begynte veldig lovende med noen fisker som svømte ut av mangrovene og pilte av gårde i vill fart. Så ble det stille. Vi vasset i synkende gjørme helt til vi kom ut av lagunen og fulgte en 20 m bred kanal som pekte mot havet. Like rundt en sving stoppet vi opp. Som grensevakter stod det 10 fisker og.. solte seg (?). Julern kastet først.. kluss med lina, ja vel da tok jeg over. Et kast – og alle fiskene var borte! For en kløne! På den andre siden landet flua ca 2 m fra fiskene og fortommen var mer enn lang nok. Jeg skjønte ikke en dritt og måtte tåle Julerns tunge blikk. Han sa ikke et ord (noe som taler for seg selv) men blikket hans! – hvordan ville jeg kunne leve med det?
Vi fortsatte videre helt til havgapet, eller det vi trodde var havgapet. Lite å se men stedet så unektelig interessant ut. Så var det på tide å pakke sammen og vende tilbake. Mr. Norris skulle hente oss kl. 18:00. Da kom jeg på den glimrende ideen at vi kunne komme oss på tørt land og vandre langs vannkanten. Teorien er en sak men den praktiske implementasjonen bød på betydelige problemer. For det første var det ingen ”strandssone” der, ingen hvit stripe, ikke noe sted uten trær eller kratt. I stedet for sand var det koral – hard og skarp, mangrovejungelen mot høyre og bushaktig kratt til venstre. Til tross for at avstanden var langt i fra avskrekkende tok det oss 45 min før vi nådde møtestedet vårt. Med såre føtter, armer og bein rispet til blods så vi ut som to bortkomne soltader som hadde gjemt seg i jungelen siden annen verdenskrig og var på konstant flukt fra neshorn, leoparder og villsvin.
Neste dag bestemte vi at vi skulle gjøre noe lurt – morgen på Purka og ettermiddag på Dumpa. Det så ut som planen funket – Julern kroket en fisk, Figen kroket fisk... og jeg? Tja, jeg bare fortsatte å skremme vannet av dem. Uansett hvilken flue jeg valgte gikk det galt. Enten viste de ingen interesse eller raste de på flukt som om jeg hadde kastet granater på dem. For et liv!
MARSH HARBOUR
Vi kom til ”byen” på formiddagen og ble
innlosjert på the Fig – et motell som ble valgt av Figen.
Vent nå litt! Nå skjønner jeg det – the Lofty Fig –
Figen – en tilfeldighet? NEPPE!
Det var ikke gratis og det var sparsomt med plass. Vinden blåste som gal – opp til 60 km/t eller 37,3 miles/hr eller 32,4 Nautiske mil/time. Uansett systemet – det var mye vind, så etter en kort samtale med båtutleiefolket droppet vi våre planer for dagen. I stedet leide vi mopeder og kom oss ut på en oppdagelsesreise. Venstrekjøringen på Bahamas var ikke noe problem, vår orienteringsevne derimot viste seg å by på mye større utfordringer. Til tross fro GPS og kart virket det som om vi hadde betydelige problemer med å stadfeste hvor vi var. Ideen var å finne Snake Cays, Cherokee og Bight of Robinson. Det siste var en tørrlagt flats og Snake Cays fant vi aldri. I stedet havnet vi på en hyggelig plass som serverte gode hamburgere under et piratflagg.
Etter å ha levert mopedene tilbake ble det noen øl på en av de mange restaurantene på stripa og ikke minst spiste vi verdens beste fiskemåltid – en dorado fra grillen (USD 10). Så fortsatte vi ”prøvesmakingen” av de flytende varene. I Marsh Harbour har de et meget enkelt prissystem – alle drikkevarer koster USD 3. Øl. Whisky eller GT – alt til samme pris.
I baren traff vi en halvfull danske – Peder – som jobbet med veiutbygging på Abaco. Figen køddet med mannen såpass at hans vennlighet, som er genetisk kodet hos danskene, fikk seg et knekk – noe som førte til at samtalen ble brått avbrutt. Dansken måtte bruke flere dager på å komme seg ut av depresjonen etter å ha møtt oss.
Neste dag ønsket oss velkommen med sol og en del vind, men ikke så mye at det holdt oss hjemme. Julern viste seg å være en stødig båt-kaptein, like stødig som Figen var en meget ustødig navigatør. Min rolle som så ofte, begrenset seg til turens kronikør og besetningens moralske vekkeklokke. Vi var som skuta til kaptein Sabeltann – vi seilte til øst, vi seilte til vest... uten å finne vår El Dorado, bedre kjent som Snake Cays. Vi havnet på Robinson’s Baight og vadet i flere timer uten å se noe annet enn sjøstjerner og skilpadder. På veien tilbake til båten spottet vi noen bonefish men det ble med spotting. Plutselig var de overalt men da måtte vi dra siden ingen av oss var overbegeistret over nattseiling.
Neste dag dro vi ut igjen. Endelig fant vi det forgjettede land og til og med så vi noen fisker. Men så var de sååååå lettskremt! Et blindkast fra Figens nye Sage-maskin og fire tailende fisker forsvant så skrekkslagne at de sikkert skremte vettet av alt som var levende i disse farvann. Etter dette forsøket tok det lang tid mellom hver gang vi så noe som liknet på en bonefish. Vi ”koste” oss litt med å fiske snappers i kanalene men bonefish så vi svært lite til.
På slutten av dagen prøvde vi vår lykke i innløpskanalen hvor i det krystallklare vannet hadde vi sett en del store skater og andre uidentifiserte fisk. Julern fikk på noen barrakudaer men de slapp like fort som de kastet seg over mine popperfluer.
Utmattet av sol og vind la vi ut på vår vei tilbake til Marsh Harbour. Under seilaset bestemte vi oss for å drite i Marsh Harbour og dens herligheter og dra tilbake til Mrs. Gladys og hennes familiehotell. Kvelden kulminerte med at Julern sjarmerte to 70-årige damer hvis blått hår bidro enda mer til hans allerede svekkede dømmekraft. En liten stund lurte vi på om det ville bli noe på ham, men det tok alt for lang tid å vente for å finne ut av det. Vi drakk opp vår tiende øl, avsluttet krangelen om Britney Spears og Grateful Dead og gikk og la oss uten å tenke på Julern som fortsatte sjarmoffensiven sin hvis inspirasjon kom fra uttallige drinker spandert på ham av hans groupies.
TILBAKE TIL MRS. GLADYS
Vi ble hentet av Ron, en stamgjest på hotellet, som under en tidligere middag begynte å fortelle skrekkhistorier om haier. Haier var det usedvanlig mange på Bahamas og jeg må bare innrømme at de ikke bidro til økt trivsel. De var ikke store – 1-1,5 m men det var nok til at urinstinktet ble vekket og man grodde vinger da en av de eldste jegerne på jorda nærmet seg.
Ron presenterte seg som en ”law enforcement officer” noe som flyttet våre tanker til Chuck Norris, Texas Rangers, FDA, DEA, Miami Vice – you name it. Etter hvert viste det seg at Ron jobbet som skogsvokter! Har du noen gang tenkt på skogsvokteren fra Yogi Bear filmene som en ”law enforcement officer”?
Kjøringen tilbake til hotellet gikk rolig for seg, i hvert fall for
de fleste av oss. Julern satt der, bleik og grå og kjempet med
ufrivillige magekramper, et minne etter nattens eskapade.
Skogsvokteren Ron ruslet i 80 km/t på de folketomme veier mens
Figen og jeg smakte litt på Kaliken som vi hadde kjøpt i en lokal
butikk.
På hotellet ble vi ønsket velkommen som de bortkomne barn vi var og etter å ha flyttet tilbake til våre rom og inntatt en kraftig lunch vandret vi ut mot Purka.
Mens Julern og Figen begav seg utpå flatsen og vandret mot den lille øya og kanalene hvor Figen hadde hatt knallfiske for noen dager siden, vandret jeg rundt i bukta på vestsiden av lagunen. Ikke en fisk å se, igjen. Denne følelsen ble jeg etter hvert en god kompis med så jeg ønsket den velkommen som en gammel kjenning. Ikke nødvendigvis en venn som du ønsker velkommen igjen. Nei, heller en som du kjenner og som ikke kan overraske deg med noe, en trygg følelse. Mens jeg kjente litt på denne følelsen (man blir jo litt rar etter alt det jaget etter fisk) kjente jeg plutselig noe annet, noe som overskygget den første følelsen og som stjal hele oppmerksomheten min – Jeg var så pissetrengt!
Når naturen kaller er det ikke annet å gjøre enn å svare. Jeg
vasset ut på land og fikk tårer i øynene i det de første dråpene
traff mangrovebusken som jeg siktet på. Plutselig i øyenkroken fikk
jeg se at noe skinte i den stille vannflaten. Tailende fisk! Buksa
opp, rumpeveska på, stanga i høyspenn! Plutselig så jeg fisk
overalt. Forsiktig vading mot de nærmeste fiskene, noen forsiktige
kast og så endelig - det forløsende hugget. Fisken skrellet backing
fra snella, jeg begynte å le og alt var bare topp. Fisken var
ganske stor – 2,5 – 3 kg og det tok ganske mange ville
utras før den ble temmet. Like før ”landingen” slo den
seg løs, men det gjorde ingenting. Virkelig! Etter dette vadet jeg
til neste fisk som fulgte flua hele veien til stangtuppen før den
bestemte seg for å ta. Igjen – lange utras og vill fart. Og
slik fortsatte det i 2-3 timer. Noen av fiskene lot seg lure andre
forsvant i vill fart, skremt av mine kasteforsøk. Dagen var
på hell og jeg fikk endelig opplevd hvor fantastisk fiske Purka kan
by på. Som en avveksling hadde Figen og Julern en elendig
fiskedag.
Utover uka var det Purka for alle penga. Vi dumpet Dumpa delvis fordi vi aldri hadde hatt særlig bra fiske der og delvis fordi det var litt lite plass til tre stykker. Neste dagen var Figens. På et langt kast klarte han å kroke en 3,5 kg bonefish – turens største. Det var helt klart at han hadde fortjent det siden det var stort sett han som så fisken under de vanskelige forhold. Julern fikk en og annen fisk uten at han brøt noen grenser, mens jeg fortsatte der jeg slapp for to dager siden. Jeg trodde at forbannelsen var over i det jeg så en fisk i ”sørbukta”. Som en indianer forflyttet jeg meg lydløst i fiskens retning. Den var med på notene og begynte å svømme i min retning mens en sky av mudder markerte dens spor. Det var 20 m igjen da jeg la ut flua. Etter kastet ventet jeg og kontrollerte pusten mens pulsen slo vilt. I det det var ca 1 m igjen begynte jeg å stripe og .. fisken fikk panikkanfall og forsvant i vill fart. Neste! Den rotet lenge opp i bukta. Kast! Fisken kaster seg over flua og jeg... drar flua ut av kjeften på den. For en kløne! Klønenes konge! King of the Clones - Star Wars episode VII.
På lang avstand så jeg neste fisk. Vi snakker her om 300-400 m og
jeg vandret i fiskens retning hypnotisert av det jeg så. Figen sto
med kamera klart, Julern filmet og jeg dreit meg ut. Uansett hva
jeg prøvde på gikk fisken i en annen retning – helt
uinteressert. Til slutt oppdaget den meg, 3 meter unna, og gav en
klar beskjed om at dette ikke var noe morsomt.
Kvelden falt på da vi oppdaget masse fisk i lagunen. Julern og Figen forsynte seg av både tailende fisk og de som gikk i skoler mens jeg stod der og kødda rundt. Det var nok den dagen da jeg skjønte at alle dager var forskjellige og at innerst inne var det bare en ting som var konstant – min manglende evne til DIY fiske.
Neste dag liknet på den forrige bortsett fra at det var en del kaldere i vannet. Da var det lite fisk å se. Vi vadet i alle retninger og det tok sin tid før Figen (who else?) kroket en fisk, langt ute i hovedkanalen. Endelig fikk jeg av Figen flua som funket bedre enn alt annet – Orvis Peterson’s Spawning Shrimp. Den var ganske stor og rar men den funket som faen, i hvert fall for ham. Plutselig så jeg en liten fisk og uten å tenke la jeg ut flua. Fisken kastet seg over den rosa dotten og .. forsvant med den. Jævla barrakuda! Det kom flere fisk ut av flatsen og jeg dirigerte Julern i deres retning. Til slutt klarte han å kroke en av dem og jeg fikk ta del i hans glede. Dagen var på hell da jeg vasset mot Figen som plutselig begynte å vise meg noen hemmelige tegn. Siden min fortid i Navy Seals var veldig kort (ca 30 minutters drøm som jeg hadde da jeg var 9 år gammel) hadde jeg noen problemer med å forstå betydningen av hans fingerspråk. Men så falt alle brikkene på plass da jeg fikk se en fisk som svømte vekk fra ham og beveget seg i min retning. Det var som å få en gave fra Figen som så at jeg var i langt bedre kasteposisjon. Takk, tenkte jeg. Ett kast var alt som skulle til før vannet eksploderte og fisken raste av sted. Etter noen heftige minutter ble det bilder og et hjertens sukk – det løsnet igjen. Den harde knuten som hadde bygget seg opp i løpet av de to siste dagene forsvant som ved berøring av en tryllestav.
Siste dagen kom vi tidlig til Purka. Julern og jeg bestemte oss for å utnytte lavvannet og gikk tilbake til havgapet, denne gangen gjennom mangrovene slik Ron hadde dirigert oss. Figen bestemte seg for å fiske alene i mangrovene. Etter et kvarter var vi på plass hvor et overraskende syn møtte oss. Det vrimlet av fisk rundt oss, overalt! Fisken var småstresset, ikke på grunn av oss men haiene som sirklet tålmodig rundt og ventet på det rette øyeblikket. ”Dette blir interessant” – tenkte jeg. Julern fikk den første, så var det min tur. Så var en ny fisk på igjen, og en til. Det var helt klart at vi stod midt i veien for dem og de måtte passere oss for å komme seg videre. Jeg så skolen nærme seg igjen og la ut flua ca 10 m foran stangtoppen. Jeg hadde en kongeplass og kunne se alt som skjedde. Den skyfrie himmelen og nesten hvite sanden gjorde at jeg kunne se hver lille detalj. I det fisken kom rundt 1 m fra flua stripet jeg noen få centimeter og flua reiste en liten sky av mudder. Som prosjektiler kastet fire fisker seg i fluas retning og den som vant fikk lov til å hilse på meg noen minutter senere. Haiene begynte å komme nærmere og nærmere og vi måtte skynde oss og være litt forsiktig med hvordan vi kjørte og landet våre fisker.
I løpet av 1½ time fikk vi ca 10 fisk. Heftig! ”What’s
coming up must come down” – i hvert fall det var det vi
trodde, så vi bestemte oss for å vente på at fisken kom ut av
mangrovene. Mens vi ventet køddekastet jeg litt på haiene som som
oss ble igjen i området. Kanskje tenkte de som oss? Jeg kjedet meg
litt og kastene mine ble mer og mer pirrende for haiene, helt til
en av dem snudde brått og tok fart mot meg. Bilder og musikk fra
”Haisommer” raste gjennom hodet mitt og jeg reagerte
spontant – jeg hoppet opp på en mangrovebusk som under
vanlige forhold ville ha problemer med å holde vekten til en
gjennomsnittlig katt (hva i all verden skulle en katt gjøre ut på
flatsen?). Julern derimot, kald og modig bare lo av
“haiangrepet” og dyttet det blodtørstige beistet med
stanga slik at det snudde og forsvant. Bare tenk hvor lett det var
å være meg denne kvelden! Referanser til mitt heltemod ingen
grenser ende ville ta. Jeg ble sammenliknet med de største heltene
i historien og tildelt heltemedaljer i bøtter og spann.
Etter nesten-nærkontakten med haien vandret vi litt langs den uendelige stranda da vi fikk øye på en gigantisk barrakuda. Jeg trodde ikke mine egne øyne – den var virkelig svær, 1½ m, minst! Julern løp som gal mens han skiftet fluer, fortommer og alt det som han mente han måtte eller kunne skifte. Kastet ut, strippet inn og ropte på fisken. (Det siste hadde sikkert hjulpet ham før - i hvert fall under stripping, tenker jeg). For å være helt ærlig så begynte jeg å lure hvem denne mannen var. Kjente jeg ham virkelig? Det var i hvert fall enda en ny side ved Julern som jeg fikk se denne formiddagen. Men uansett hva han gjorde virket barrakudaen helt uinteressert. Den bare fortsatte å patruljere kysten som en ubåt fra den svenske kystvakten - helt uaffektert av det som skjedde rundt den.
Etter lunch gikk vi tilbake til vika hvor vi hadde hatt det fantastiske fisket noen timer tidligere. Vi stilte oss på strategiske plasser og ventet, ventet og ventet enda mer. Ikke faen om det skjedde noe. Helt på slutten av dagen så vi en fisk på vei ut. Den ble møtt med en kanonade av fluer som skremte vettet av stakkaren hver gang den prøvde å passere oss. Jeg tror faktisk at den døde av en kombinasjon av hjertestans og paranoia. Så var det hele over. Vi ruslet tilbake til Purka og ble enig om at vi hadde kastet bort mesteparten av dagen. Figen fikk selvfølgelig en del fisk, noe som gjorde vår triumf litt blekere enn antatt.
NATTELIVET PÅ ABACO
I motsetning til Marsh Harbour og mesteparten av Great Abaco som befolkes av amerikanere og noen europeere (danske Peder eller Pierre i baren – en som regelmessig ble kalt Jean-Pierre av Figen) tilhører Little Abaco den lokale befolkningen. Her vrimler det ikke av barer eller restauranter, (OK, ordet vrimler kan ha fått her en ny betydning) delvis på grunn av den puritanske britiske tradisjonen overført på de innfødte og delvis på grunn av mangel på penger som sitter løst i lomma. Men natteliv er det å finne og oppleve, bare man vet hvor man skal gå. En av Figens mange bekjentskaper kalt Chicken (som kaller seg selv entreprenør) tok oss med rundt etter nattas frembrudd.
Barene er gjerne veldig små og spartansk innredet, av og til kombinert med utsalg av grillet kylling eller annet snadder. GT er det ikke noe problem å få, bortsett fra at det er dyrere med Tonic enn med Gin og da blir også drinkstyrken deretter. Folket rundt oss var litt reservert men vennlig. Det ble aldri noe på oss og takk og pris for det. Delvis fordi med unntak av en jente var alle damene i en vektklasse som var langt over vår. Til og med Figen som er den største av oss, virket litt puslete ved siden av dem. Alt stenges rundt kl. 1:00, med strek under ordet rundt. Klokken spiller ikke så stor rolle her i Little Abaco og et armbåndsur er mer en pynte- enn et bruksgjenstand.
BACK TO REALITY
Siste dag sjekket vi ut (he is a genius!) og takket vertskapet for deres gjestfrihet. Vi ble kjørt til flyplassen av den andre dattera i huset, hun som var den fineste. Ikke sååå stor, men stor nok til å skvise skiten ut av meg. Så ble det flytur til Miami og deretter til Chicago. På kvelden ble det en kraftig middag og så senga.
Dagen etter satt jeg på flyet til Oslo og lurte på om jeg hadde drømt om det hele og kun min solbrente nese og noen bilder i kameraet mitt beviste at det hele var virkelig.
Til slutt ble vi eninge om Bahamas, delvis takket være Figens omfattende research og overtalelsesevner. Han hadde vært der før og stiftet kontakt med både folk og fe.
REISEN TIL BAHAMAS
Mitt prosjekt var på den tiden i Makedonia og da var det i Skopje at reisen min begynte. En torsdag ettermiddag sent i februar sto jeg på flyplassen og sjekket inn min bagasje uten å ane konsekvensene av min frivole handling. I kofferten hadde jeg alle de fluene som jeg hadde bundet for turen. I det jeg ankom Oslo ventet jeg forgjeves på bagasjen min. Den ble ikke med til Oslo, igjen! Hvor mange ganger kan det skje? Hva er oddsen? Jeg tror at det er noe personlig mellom bagasjefolk på flyplassene og meg selv. (Figen hadde for lenge siden foreslått å fjerne ”Luggage handlers are stupid” – klistremerker fra kofferten min. Han kan ha et poeng der.)
En rask ringerunde til Figen og en kjapp tur til Nordisk avverget katastrofen. Figen fikk kjøpt noen fluer til meg og jeg fikk låne en boks fluer av Runar. Dagen etter satt jeg grytidlig i en drosje og lurte veldig på hva jeg hadde glemt å ta med i det jeg suste gjennom folketomme gater. Turen til Chicago gikk via København (som vanlig) og hadde svært lite spenning å by på – noe som jeg ser som et svært positivt trekk ved luftreiser.
På flyplassen ventet Figen i sin røde sportsbil og sammen kjørte vi til hans nye leilighet. Etter en velkomstprat og gjennomgang av fluene gikk vi ut for å ta en matbit. Valget falt på en meksikansk restaurant i nabolaget. Maten var god og til tross for spennende samtaler kastet jeg lange blikk i retningen av hans kåk, der en stor seng ventet på meg. Neste morgen skulle vi opp grytidlig for å rekke flyet.
På flyplassen møtte vi Julern som overnattet hos sin familie der og på denne måten forsøkte å heve gjennomsnittskunnskapsnivå i U.S.A. (etter eget utsagn) Flyturen til Miami og deretter til Marsh Harbour gikk ganske greit. Ingen kroppsvisitering eller avhør. Bahamas fra flyet så virkelig lovende ut. Vannet omringet uttallige øyer hvis lyse strender skinte som gullinnfatning på smaragdgrønne ringer. (ikke all prosa er poesi).
På flyplassen ble vi ekspedert av en veldig nysgjerrig kvinnelig grensevakt som utviste stor interesse for de mange stemplene i passet mitt. Som vanlig var det vanskelig å forklare hva jeg drev med, så det ble med ”Property Rights Business”. Ikke det at det bidro til økt forståelse av mitt arbeidsdomene, men i hvert fall var nok til at jeg fikk passere.
Foran utgangen ventet på oss en meget voluminøs dame som viste seg å være hotelleiernes datter. I løpet av vårt opphold på øya skjønte vi at hennes omfavnsrike vesen var mer standard enn avvik på disse kanter. En times kjøring fra Marsh Harbour, på øya Little Abaco finner man Hotellet, hvor Mrs. Gladys regjerer. Hun ønsket oss velkommen og etter innkvarteringsmaset (jeg fikk eget rom, mens Julern og Figen fikk lov til å bunke sammen) satte vi oss ute på terrassen og tok vår første Kalik øl. Det smakte fortreffelig.
Det er to flats som er i umiddelbar nærhet av hotellet – Dumpa og Purka – ingen av navnene lover noen pittoreske omgivelser og heller ingen av flatsene bryter med det første inntrykket. Vi startet med ettermiddagsfiske på den såkalte Dumpa. Temperaturen i luften og vannet lovet ikke alt for mye, ikke heller den sterke vinden bidro til at selvtilliten ble styrket i særlig grad. I hvert fall ikke hos meg, Figen derimot oste av optimisme og siden han hadde avlagt kjentmannsprøven under sitt siste opphold på Abaco viste han frem kunnskap, erfaring og likbleike legger.
For å si det rett ut: forholdene var helt ræva og fisket deretter. For første gang stod jeg der uten guide eller noen som kunne hjelpe meg med å se fisken. Høyvann var heller ikke med på å styrke min tvilsomme evne til å ”spotte” bonefish. Det ble trause greier og vi fikk oss et skikkelig ”slap in the face” til tross for at jeg klarte å få en flaksefisk. Beskjeden fra gudene var – Det er ikke nok å komme til Bahamas, man må også legge inn et godt ord hos Siri Kalvig.
Neste dagen kom vi oss ut på den andre flatsen – Purka. Vinden blåste forstsatt som gal og intet tydet på at det skulle bli noe bedre utover dagen.
Etter en del mislykkede forsøk klarte han å kroke en pen fisk, og en til.. og en til. Figens lykke gikk etter hvert betydelig utover min egen trivsel må jeg innrømme. Skyggene samlet seg over mitt hode og tankene ble mørkere og mørkere. Denne natten drømte jeg om et snøre som ble borte, en stang som knakk og om en fisker som ble snøblind på flatsen. Da jeg våknet skjønte jeg at det bare hadde vært en drøm i det jeg så Figen gjøre seg klar til nestedags fiske.
Det var først den tredje dagen som brakte med seg sol og noenlunde vindstille forhold. Mens Figen vasset for seg selv overbevist over at vår uflaks kunne smitte over på ham, fulgte Juell og jeg mangrovekanten på jakt etter den store. (eller en liten en, bare det er en fisk!!) Det begynte veldig lovende med noen fisker som svømte ut av mangrovene og pilte av gårde i vill fart. Så ble det stille. Vi vasset i synkende gjørme helt til vi kom ut av lagunen og fulgte en 20 m bred kanal som pekte mot havet. Like rundt en sving stoppet vi opp. Som grensevakter stod det 10 fisker og.. solte seg (?). Julern kastet først.. kluss med lina, ja vel da tok jeg over. Et kast – og alle fiskene var borte! For en kløne! På den andre siden landet flua ca 2 m fra fiskene og fortommen var mer enn lang nok. Jeg skjønte ikke en dritt og måtte tåle Julerns tunge blikk. Han sa ikke et ord (noe som taler for seg selv) men blikket hans! – hvordan ville jeg kunne leve med det?
Vi fortsatte videre helt til havgapet, eller det vi trodde var havgapet. Lite å se men stedet så unektelig interessant ut. Så var det på tide å pakke sammen og vende tilbake. Mr. Norris skulle hente oss kl. 18:00. Da kom jeg på den glimrende ideen at vi kunne komme oss på tørt land og vandre langs vannkanten. Teorien er en sak men den praktiske implementasjonen bød på betydelige problemer. For det første var det ingen ”strandssone” der, ingen hvit stripe, ikke noe sted uten trær eller kratt. I stedet for sand var det koral – hard og skarp, mangrovejungelen mot høyre og bushaktig kratt til venstre. Til tross for at avstanden var langt i fra avskrekkende tok det oss 45 min før vi nådde møtestedet vårt. Med såre føtter, armer og bein rispet til blods så vi ut som to bortkomne soltader som hadde gjemt seg i jungelen siden annen verdenskrig og var på konstant flukt fra neshorn, leoparder og villsvin.
Neste dag bestemte vi at vi skulle gjøre noe lurt – morgen på Purka og ettermiddag på Dumpa. Det så ut som planen funket – Julern kroket en fisk, Figen kroket fisk... og jeg? Tja, jeg bare fortsatte å skremme vannet av dem. Uansett hvilken flue jeg valgte gikk det galt. Enten viste de ingen interesse eller raste de på flukt som om jeg hadde kastet granater på dem. For et liv!
MARSH HARBOUR
Det var ikke gratis og det var sparsomt med plass. Vinden blåste som gal – opp til 60 km/t eller 37,3 miles/hr eller 32,4 Nautiske mil/time. Uansett systemet – det var mye vind, så etter en kort samtale med båtutleiefolket droppet vi våre planer for dagen. I stedet leide vi mopeder og kom oss ut på en oppdagelsesreise. Venstrekjøringen på Bahamas var ikke noe problem, vår orienteringsevne derimot viste seg å by på mye større utfordringer. Til tross fro GPS og kart virket det som om vi hadde betydelige problemer med å stadfeste hvor vi var. Ideen var å finne Snake Cays, Cherokee og Bight of Robinson. Det siste var en tørrlagt flats og Snake Cays fant vi aldri. I stedet havnet vi på en hyggelig plass som serverte gode hamburgere under et piratflagg.
Etter å ha levert mopedene tilbake ble det noen øl på en av de mange restaurantene på stripa og ikke minst spiste vi verdens beste fiskemåltid – en dorado fra grillen (USD 10). Så fortsatte vi ”prøvesmakingen” av de flytende varene. I Marsh Harbour har de et meget enkelt prissystem – alle drikkevarer koster USD 3. Øl. Whisky eller GT – alt til samme pris.
I baren traff vi en halvfull danske – Peder – som jobbet med veiutbygging på Abaco. Figen køddet med mannen såpass at hans vennlighet, som er genetisk kodet hos danskene, fikk seg et knekk – noe som førte til at samtalen ble brått avbrutt. Dansken måtte bruke flere dager på å komme seg ut av depresjonen etter å ha møtt oss.
Neste dag ønsket oss velkommen med sol og en del vind, men ikke så mye at det holdt oss hjemme. Julern viste seg å være en stødig båt-kaptein, like stødig som Figen var en meget ustødig navigatør. Min rolle som så ofte, begrenset seg til turens kronikør og besetningens moralske vekkeklokke. Vi var som skuta til kaptein Sabeltann – vi seilte til øst, vi seilte til vest... uten å finne vår El Dorado, bedre kjent som Snake Cays. Vi havnet på Robinson’s Baight og vadet i flere timer uten å se noe annet enn sjøstjerner og skilpadder. På veien tilbake til båten spottet vi noen bonefish men det ble med spotting. Plutselig var de overalt men da måtte vi dra siden ingen av oss var overbegeistret over nattseiling.
Neste dag dro vi ut igjen. Endelig fant vi det forgjettede land og til og med så vi noen fisker. Men så var de sååååå lettskremt! Et blindkast fra Figens nye Sage-maskin og fire tailende fisker forsvant så skrekkslagne at de sikkert skremte vettet av alt som var levende i disse farvann. Etter dette forsøket tok det lang tid mellom hver gang vi så noe som liknet på en bonefish. Vi ”koste” oss litt med å fiske snappers i kanalene men bonefish så vi svært lite til.
På slutten av dagen prøvde vi vår lykke i innløpskanalen hvor i det krystallklare vannet hadde vi sett en del store skater og andre uidentifiserte fisk. Julern fikk på noen barrakudaer men de slapp like fort som de kastet seg over mine popperfluer.
Utmattet av sol og vind la vi ut på vår vei tilbake til Marsh Harbour. Under seilaset bestemte vi oss for å drite i Marsh Harbour og dens herligheter og dra tilbake til Mrs. Gladys og hennes familiehotell. Kvelden kulminerte med at Julern sjarmerte to 70-årige damer hvis blått hår bidro enda mer til hans allerede svekkede dømmekraft. En liten stund lurte vi på om det ville bli noe på ham, men det tok alt for lang tid å vente for å finne ut av det. Vi drakk opp vår tiende øl, avsluttet krangelen om Britney Spears og Grateful Dead og gikk og la oss uten å tenke på Julern som fortsatte sjarmoffensiven sin hvis inspirasjon kom fra uttallige drinker spandert på ham av hans groupies.
TILBAKE TIL MRS. GLADYS
Vi ble hentet av Ron, en stamgjest på hotellet, som under en tidligere middag begynte å fortelle skrekkhistorier om haier. Haier var det usedvanlig mange på Bahamas og jeg må bare innrømme at de ikke bidro til økt trivsel. De var ikke store – 1-1,5 m men det var nok til at urinstinktet ble vekket og man grodde vinger da en av de eldste jegerne på jorda nærmet seg.
Ron presenterte seg som en ”law enforcement officer” noe som flyttet våre tanker til Chuck Norris, Texas Rangers, FDA, DEA, Miami Vice – you name it. Etter hvert viste det seg at Ron jobbet som skogsvokter! Har du noen gang tenkt på skogsvokteren fra Yogi Bear filmene som en ”law enforcement officer”?
På hotellet ble vi ønsket velkommen som de bortkomne barn vi var og etter å ha flyttet tilbake til våre rom og inntatt en kraftig lunch vandret vi ut mot Purka.
Mens Julern og Figen begav seg utpå flatsen og vandret mot den lille øya og kanalene hvor Figen hadde hatt knallfiske for noen dager siden, vandret jeg rundt i bukta på vestsiden av lagunen. Ikke en fisk å se, igjen. Denne følelsen ble jeg etter hvert en god kompis med så jeg ønsket den velkommen som en gammel kjenning. Ikke nødvendigvis en venn som du ønsker velkommen igjen. Nei, heller en som du kjenner og som ikke kan overraske deg med noe, en trygg følelse. Mens jeg kjente litt på denne følelsen (man blir jo litt rar etter alt det jaget etter fisk) kjente jeg plutselig noe annet, noe som overskygget den første følelsen og som stjal hele oppmerksomheten min – Jeg var så pissetrengt!
Utover uka var det Purka for alle penga. Vi dumpet Dumpa delvis fordi vi aldri hadde hatt særlig bra fiske der og delvis fordi det var litt lite plass til tre stykker. Neste dagen var Figens. På et langt kast klarte han å kroke en 3,5 kg bonefish – turens største. Det var helt klart at han hadde fortjent det siden det var stort sett han som så fisken under de vanskelige forhold. Julern fikk en og annen fisk uten at han brøt noen grenser, mens jeg fortsatte der jeg slapp for to dager siden. Jeg trodde at forbannelsen var over i det jeg så en fisk i ”sørbukta”. Som en indianer forflyttet jeg meg lydløst i fiskens retning. Den var med på notene og begynte å svømme i min retning mens en sky av mudder markerte dens spor. Det var 20 m igjen da jeg la ut flua. Etter kastet ventet jeg og kontrollerte pusten mens pulsen slo vilt. I det det var ca 1 m igjen begynte jeg å stripe og .. fisken fikk panikkanfall og forsvant i vill fart. Neste! Den rotet lenge opp i bukta. Kast! Fisken kaster seg over flua og jeg... drar flua ut av kjeften på den. For en kløne! Klønenes konge! King of the Clones - Star Wars episode VII.
Kvelden falt på da vi oppdaget masse fisk i lagunen. Julern og Figen forsynte seg av både tailende fisk og de som gikk i skoler mens jeg stod der og kødda rundt. Det var nok den dagen da jeg skjønte at alle dager var forskjellige og at innerst inne var det bare en ting som var konstant – min manglende evne til DIY fiske.
Neste dag liknet på den forrige bortsett fra at det var en del kaldere i vannet. Da var det lite fisk å se. Vi vadet i alle retninger og det tok sin tid før Figen (who else?) kroket en fisk, langt ute i hovedkanalen. Endelig fikk jeg av Figen flua som funket bedre enn alt annet – Orvis Peterson’s Spawning Shrimp. Den var ganske stor og rar men den funket som faen, i hvert fall for ham. Plutselig så jeg en liten fisk og uten å tenke la jeg ut flua. Fisken kastet seg over den rosa dotten og .. forsvant med den. Jævla barrakuda! Det kom flere fisk ut av flatsen og jeg dirigerte Julern i deres retning. Til slutt klarte han å kroke en av dem og jeg fikk ta del i hans glede. Dagen var på hell da jeg vasset mot Figen som plutselig begynte å vise meg noen hemmelige tegn. Siden min fortid i Navy Seals var veldig kort (ca 30 minutters drøm som jeg hadde da jeg var 9 år gammel) hadde jeg noen problemer med å forstå betydningen av hans fingerspråk. Men så falt alle brikkene på plass da jeg fikk se en fisk som svømte vekk fra ham og beveget seg i min retning. Det var som å få en gave fra Figen som så at jeg var i langt bedre kasteposisjon. Takk, tenkte jeg. Ett kast var alt som skulle til før vannet eksploderte og fisken raste av sted. Etter noen heftige minutter ble det bilder og et hjertens sukk – det løsnet igjen. Den harde knuten som hadde bygget seg opp i løpet av de to siste dagene forsvant som ved berøring av en tryllestav.
Siste dagen kom vi tidlig til Purka. Julern og jeg bestemte oss for å utnytte lavvannet og gikk tilbake til havgapet, denne gangen gjennom mangrovene slik Ron hadde dirigert oss. Figen bestemte seg for å fiske alene i mangrovene. Etter et kvarter var vi på plass hvor et overraskende syn møtte oss. Det vrimlet av fisk rundt oss, overalt! Fisken var småstresset, ikke på grunn av oss men haiene som sirklet tålmodig rundt og ventet på det rette øyeblikket. ”Dette blir interessant” – tenkte jeg. Julern fikk den første, så var det min tur. Så var en ny fisk på igjen, og en til. Det var helt klart at vi stod midt i veien for dem og de måtte passere oss for å komme seg videre. Jeg så skolen nærme seg igjen og la ut flua ca 10 m foran stangtoppen. Jeg hadde en kongeplass og kunne se alt som skjedde. Den skyfrie himmelen og nesten hvite sanden gjorde at jeg kunne se hver lille detalj. I det fisken kom rundt 1 m fra flua stripet jeg noen få centimeter og flua reiste en liten sky av mudder. Som prosjektiler kastet fire fisker seg i fluas retning og den som vant fikk lov til å hilse på meg noen minutter senere. Haiene begynte å komme nærmere og nærmere og vi måtte skynde oss og være litt forsiktig med hvordan vi kjørte og landet våre fisker.
Etter nesten-nærkontakten med haien vandret vi litt langs den uendelige stranda da vi fikk øye på en gigantisk barrakuda. Jeg trodde ikke mine egne øyne – den var virkelig svær, 1½ m, minst! Julern løp som gal mens han skiftet fluer, fortommer og alt det som han mente han måtte eller kunne skifte. Kastet ut, strippet inn og ropte på fisken. (Det siste hadde sikkert hjulpet ham før - i hvert fall under stripping, tenker jeg). For å være helt ærlig så begynte jeg å lure hvem denne mannen var. Kjente jeg ham virkelig? Det var i hvert fall enda en ny side ved Julern som jeg fikk se denne formiddagen. Men uansett hva han gjorde virket barrakudaen helt uinteressert. Den bare fortsatte å patruljere kysten som en ubåt fra den svenske kystvakten - helt uaffektert av det som skjedde rundt den.
Etter lunch gikk vi tilbake til vika hvor vi hadde hatt det fantastiske fisket noen timer tidligere. Vi stilte oss på strategiske plasser og ventet, ventet og ventet enda mer. Ikke faen om det skjedde noe. Helt på slutten av dagen så vi en fisk på vei ut. Den ble møtt med en kanonade av fluer som skremte vettet av stakkaren hver gang den prøvde å passere oss. Jeg tror faktisk at den døde av en kombinasjon av hjertestans og paranoia. Så var det hele over. Vi ruslet tilbake til Purka og ble enig om at vi hadde kastet bort mesteparten av dagen. Figen fikk selvfølgelig en del fisk, noe som gjorde vår triumf litt blekere enn antatt.
NATTELIVET PÅ ABACO
I motsetning til Marsh Harbour og mesteparten av Great Abaco som befolkes av amerikanere og noen europeere (danske Peder eller Pierre i baren – en som regelmessig ble kalt Jean-Pierre av Figen) tilhører Little Abaco den lokale befolkningen. Her vrimler det ikke av barer eller restauranter, (OK, ordet vrimler kan ha fått her en ny betydning) delvis på grunn av den puritanske britiske tradisjonen overført på de innfødte og delvis på grunn av mangel på penger som sitter løst i lomma. Men natteliv er det å finne og oppleve, bare man vet hvor man skal gå. En av Figens mange bekjentskaper kalt Chicken (som kaller seg selv entreprenør) tok oss med rundt etter nattas frembrudd.
Barene er gjerne veldig små og spartansk innredet, av og til kombinert med utsalg av grillet kylling eller annet snadder. GT er det ikke noe problem å få, bortsett fra at det er dyrere med Tonic enn med Gin og da blir også drinkstyrken deretter. Folket rundt oss var litt reservert men vennlig. Det ble aldri noe på oss og takk og pris for det. Delvis fordi med unntak av en jente var alle damene i en vektklasse som var langt over vår. Til og med Figen som er den største av oss, virket litt puslete ved siden av dem. Alt stenges rundt kl. 1:00, med strek under ordet rundt. Klokken spiller ikke så stor rolle her i Little Abaco og et armbåndsur er mer en pynte- enn et bruksgjenstand.
BACK TO REALITY
Siste dag sjekket vi ut (he is a genius!) og takket vertskapet for deres gjestfrihet. Vi ble kjørt til flyplassen av den andre dattera i huset, hun som var den fineste. Ikke sååå stor, men stor nok til å skvise skiten ut av meg. Så ble det flytur til Miami og deretter til Chicago. På kvelden ble det en kraftig middag og så senga.
Dagen etter satt jeg på flyet til Oslo og lurte på om jeg hadde drømt om det hele og kun min solbrente nese og noen bilder i kameraet mitt beviste at det hele var virkelig.