(EVANGELIET ETTER FIGEN)
Ja dette utviklet seg til å bli nok en spesiell dag på flatsen. Min etterhvert faste følgesvenn Amund og jeg startet frisk på morgenkvisten på Purka. Vannstanden var utrolig lav og det var bare å komme seg utover så fort som mulig. Vi tok en pause på stoløya, og jeg begynner allerede å føle meg ganske slapp og sliten. Selv om det er nærmest perfekte forhold for en skikkelig vadetur ut mot det åpne havet, foreslår jeg at vi heller skal vente på at tidevannet skal komme innover. Jeg legger meg i stabilt sideleie og knerter en Kalik mens jeg merkelig nok begynner å kjenne meg kald. Etter en drøy halvtime går vi utover, vannstanden er fortsatt ufiskbar her inne, men fortsatt flott for en langtur mot tidevannet. Det tar ikke lange tiden før jeg får en skikkelig hodepine samt nye frysetokter og jeg setter kursen mot land. Amund følger mismodig etter, jeg forklarer etter beste evne at det kan være bra utover, men at jeg skal slappe av litt. Hvorvidt Amund var skeptisk til mitt forslag om at han skulle gå langt faen i vold på egen hånd, eller om han valgte å bli i ren fiskesolidaritet som en trofast labarador hos sin døende herre, vites ikke, men jeg la meg iallefall igjen i stabilt sideleie og sov noen timer. Etter avslappingen i solsteiken er iallefall kuldetoktene borte, og jeg våknet litt ute på ettermiddagen av at jeg holdt på å koke over, svettende som en bakfull tyrker og tørst som en kamel. Normalt opprettholder vi balansen i 40 graders temperatur ved hele tiden å ha beina i det avkjølende vannet, uten dette utjevnende element hadde vi fått heteslag innen 4 timer, hvilket jeg til min forferdelser innser at jeg nå er i ferd med å demonstrere personlig. Jeg tar med stanga og tråkker ut i det fantastisk nedkjølende vannet, og stønner høyt i rent velbehag. For en stakket stund er jeg faktisk i temperaturbalanse og føler meg slett ikke så ille, så jeg tar med meg Amund og rusler rolig utover til jeg finner knedypt vann, det magiske nivået for bonefish.
Plutselig ser jeg en enslig bonefish som svært prøvende og forsiktig svømmer innover langs land. Den er ikke så lett å se med sola fra feil vinkel, men jeg får dog fyrt av noen kast uten at den viste stor interesse for flua. Men et godt tegn er det iallefall, fisk er på vei innover. På den magiske odden som tjener som fast møteplass for tilreisende bonefish fra alle retninger, møter vi nok en gang et kjent syn for Amund og meg selv. Guess who? Akkurat i bonefish-renna ligger det 4 haier på rekke og rad og venter på at middagen skal komme svømmende. Det får da faen meg være grenser for hvordan disse idiothaiene kan kunne kåle til fisket for oss, nå er jeg rett og slett mektig irritert på disse glupske beistene som bare ligger der helt urørlig med sine dorske øyne og sylskarpe tanngard.

Ikke rart den stakkars bonefishen prøvde å liste seg innover så stilt på tå og hadde minimal interesse for flua. Vi jager haiene litt til siden og plutselig ser jeg det: på korallflekkene utenfor odden står det tett i tett med bonefish. De er nesten umulige å se mot den mørke bunnen, selv bare 15 meter unna, men i ny og se ser jeg bevegelse fra urolig fisk. Jeg roper til Amund at det står haugevis med fisk rett foran oss, men han viser ikke den minste antydning til handling og gir meg bare et skeptisk blikk omtrent som om jeg akkurat hadde foreslått at vi skulle fly til månen på et flyvende teppe. Men fisken er her, og jeg prøver noen forsiktige kast utover, dette er fantastisk morsomt, så nære er det sjelden man kommer fisken. Plutselig ser jeg en skygge skyte fart mot flua og slurpe den i seg, jeg gjør et kort og forsiktig tilslag før jeg gir helt fri line, i håp om den ikke skal rase avgårde i panikk med hele stimen etter seg. Den svømmer forvirret rundt i noen sekunder før den får panikk, men jeg holder den igjen for alt stang og snelle er god for og noen sekunder senere ryker fortommer med en flott spoing-lyd, greit nok, området er fortsatt fiskbart. Jeg vinker Amund til meg og vi finner et nytt område hvor det står fisk, vi ser tre fine fisker forsvinne inn i et mørk område, og Amund kaster ut flua. Akkurat i det flua lander ser jeg de tre fiskene svømme videre, og ber Amund kaste på nytt like foran dem, Amund drar hurtig inn lina og gjør klar til kast da plutselig stanga nesten rives ut av hånda hans. Det var tydeligvis minst en annen og sulten bonefish på den korallflekken, og jeg skal akkurat til å be Amund å holde den igjen så ikke resten spookes da jeg ser at fisken allerede har rast 50 meter avgårde, en skikkelig kraftplugg denne her. Noen minutter senere kan Amund holde opp en flott 3+ kilos bonefish.


Nå kryr det av fisk rundt oss, men med haiene like ved og hard kjøring av to fisk er flere fisk på veiutover igjen og de gjenværende er ganske vriene å lure på flua. Jeg kjenner energien sige ut av kroppen, alle ledd og lemmer verker og jeg ser mørkt på den lange vadeturen i høyvann hjemover. Jeg er helt skutt, og mens Amund går foran og fisker seg innover, går jeg med sammenbitte tenner som en zombie og stirrer motløst ned i vannet. Den beste måten å komme seg hjemover er å telle skritt, det tar opp akkurat nok hjernekapasitet til at man fortrenger melkesyra, gnagsår og ømme ledd mens beina løftes fremover i en monoton og nedbrutt marsj. Jeg vet at det er ca. 1800 skritt tilbake til stoløya, og derfra er det 454 skritt til neste stolplass, hvoretter man kan gå på land i drøye 300 skritt, før man vader over ca. 90 skritt, og følger mangrovene nedover ytterligere 270 skritt, så er det bare den siste etappen over på 130 skritt, og så er man på land og kan ta fatt på de 200 skrittene til veien, og deretter noen kilometer hjem.. Denne gangen var jeg dog så utkjørt at jeg bare klarte å telle til 27 før jeg gikk i surr og måtte begynne på nytt. Fire ganger måtte jeg legge meg ned å hvile, og da vi endelig kom til veien, så vi ikke snurten av båtkameratene med trucken, så jeg la meg ned for å dø. Så kom jeg til toktene og betalte en lokal gartner $20 for å kjøre oss tilbake til hotellet, hvor jeg tok en lang varm dusj og hoppet rett i sengs uten middag for 15 timers intens søvn, etterfulgt av konstant hodepine resten av turen, typiske ettervirkninger av dehydrering og mildt heteslag. Men hva gjør man ikke gjør for en skarve bonefish? Moralen er iallefall å drikke minst ett stort glass med vann til frokost etter en lang natt med kong alkohol.