(EVANGELIET ETTER MR.B. OG FIGEN)
Også på Bahamas kommer tirsdag etter mandagen. Det er noe rart ved det, er det ikke det? Samme system, liksom. Dessverre fulgte også været samme system som jeg hadde fryktet så inderlig. Det var en grå dag med et skylag og temperatur som brakte minner om skreifisket i Lofoten i 1926. Mine forhåpninger var ikke av de aller største da vi tuslet mot Dumpa igjen. Amund, Knut og jeg – de tre tapre musketerene. Med våre fluestenger som korder og kapper av regnfrakker møtte vi naturen på dens hjemmebane. Vi hadde aldri en sjanse! Den eneste fisken som ble halt inn var en liten barrakudajævel som kastet seg over den fine reka mi. Ikke faen om du tar den – tenkte jeg råkjapt og gav et supertilslag. Flua satt rett i saksa!

Resten av dagen brukte på vi på orkesløse vandringer på kryss og tvers av flatsen. Jo da, noen fisker så vi, men de var da allerede skremt og på vei ut. Så rapporterte Amund tailende fisk. Ved nærmere inspeksjon måtte jeg innrømme at det ikke var noen skrøne eller fatamorgana – det var faktisk en permit som tailet! Med kraftige haleslag laget den så mye leven at til og med jeg klarte å se den. Men så forsvant den like fort som den viste seg på flatsen og mer til den fikk vi ikke se denne dagen.
Våre to venner fra B-laget hadde prøvd å knekke koden på Purka. Koden forble intakt og det eneste de hadde å skryte av var bilder av noen haier som solte seg ved odden. Solte seg? Denne teorien ble avfeid umiddelbart av en enkel grunn – det var ingen sol å se den dagen.

Purka og Purka, fru Blom, allerede her ser vi klare bevis på den tvilsomme etterrettligheten i forfatterens reiseskildring, oppildnet av gårsdagens eksursjon tok Julern og jeg nemlig en ny tur i båten. Vi hadde fortsatt mange nye områder å utforske, men først og fremst hadde vi lyst til å fiske mer aktivt i dag. Gårsdagen hadde tatt oss ganske langt utover og til syvende og sist hadde det bare blitt 1-2 timers fiske på oss, noe helt annet enn en vadebasert dag hvor man går med stanga klar til kast i 8 timer. Vi satte imidlertid kursen mot sandbanken først, gårsdagens korte besøk hadde satt forventningene i høyspenn selv om den store fangsten hadde uteblitt. Denne dagen fant vi imidlertid at hele sandbanken var møteplassen for den årlige haikonferansen på Abaco. De var ikke særlig aggressive da vi ankom, men det de manglet i innsatsvilje tok de overlegent igjen i kvantitet. Haiene lå tett i tett over hele området, som om de solte seg på flatsen eller klødde på magen. En hai eller to er ofte et positivt tegn når man leter etter bonefish, det er relativt sjelden at man ser hai uten at det er bonefish i umiddelbar nærhet, men det må jo for faen være visse grenser på galskapen!!! De få bonefishene vi så denne dagen var svært nervøse, uten at det hindret Julerns innsatsvilje i særlig grad, mens jeg benyttet formiddagen til haistudier. Det var ganske fett å kunne snike seg helt innpå dem, først da jeg kom en knapp stanglengde unna ble de nervøse og gled avsted. Som regel begrenser nærkontakten på haisiden seg til følgende sekvens, 1) man ser en fisk, spennende! 2) man ser at det er en hai, nedtur!, 3) avhengig av hva haien gjør, hvor stor den er og hvorvidt man kjører fisk eller ikke, varierer som regel reaksjonen fra mild nervøsitet til ren irritasjon. Sjelden får man imidlertid anledning til å beskue disse fantastiske fiskene så usjenert og på så nært hold som denne dagen. Jeg mistenker at de haiene som lå utover rett og slett hadde forspist seg på bonefish i morgentimene, det vil iallefall forklare både mangel på aktivitet og fraværet av bonefish.



Det tar imidlertid ikke så altfor lang tid før Julern og jeg bestemmer oss for å dra videre igjen. Denne gangen, til tross for hard vind og tungt skydekke, setter vi kursen til en øygruppe langt faen i vold som en liten jævel hadde gitt gullkantet omtale i en fiskebok. Båten snegler seg fremover i 4km/t i den harde sjøen, mens bunnplatene svikter i takt med slagene så vannet siver inn. I tillegg ligger fortsatt skydekket tett over oss, slik at vi hutrer og fryser der vi begge inderlig håper at ikke bølgene skal slå over baugen. Vi skimter såvidt en av fiskeguidene fise forbi i sin overmotoriserte flatskanon av en båt, strekket vi brukte 20 minutter på tidligere ble forsert på ca 70 sekunder, og det var ikke fritt for noen stille betraktninger om logikken i å fly halve jorda rundt for bare å kaste bort vårt nøye tilmålte ferietid i en utrangert robåt. Den eneste formidlende omstendigheten på turen var at Julern hadde glemt jakka si, så han ble søkkvåt der han satt og utførte sine kapteinsplikter i akter. Haha, som fortjent din tosk, sånn går det når du leker båtnazi og dreper storplanene om dypvannfiske! (Jeg hadde alltid sett for meg meg selv stående foran i båten speidende etter gigantiske bonefish-skygger på noen meters dyp, furet værbitt over vannet og greier, mens vi putret avgårde, men Julern hadde fått for seg at ståing i båt var den maritime varianten av russisk rullett og nedla totalforbud). Vi ankommer omsider den nevnte øygruppa, men vi blir skuffet. Vi hadde selvsagt håpet på store åpne sandflats, men fant bare små dustete bukter og knapt et eneste bonefishhull. Da bunnen skifter fra sandmudder til korall, ikke viden kjent som det mest ideelle kollisjonsmateriale for båtmotorer, gir vi faen i hele øya og stikker mot kjente farvann. Å kjøre rundt øya for å utforske skikkelig ville tatt en drøy time, og hvis det blåser opp enda mer er vi i seriøst trøbbel helt her ute. Da stikker vi heller i laguneøya, spiser lunsj og plukker noen feite fisk på vei ut med tidevannet, tenkte vi. Denne feigheten ble som seg hør og bør ikke belønnet fiskemessig. Selv om solen glimtvis tittet frem, var det vrient å se fisken. Jeg går og halvsløver som jeg pleier med blikket rettet 50 meter fremover, typisk godværsspotting, da jeg ser et enslig fiskepar svømme bedagelig utover bare 10 meter fra meg. Den er på 7 meters hold da jeg har fått løs flua, men før jeg får fortommen ut av stangtuppen ser fisken meg og plutselig er den 50 meter forbi. Jeg hadde skremt en fisk der tidligere også, så jeg er litt irritert nå, dessuten var det egentlig Julern sin tur nå, så det er det ekstra ille å kludre det til på denne måten. Men egentlig er det ikke så himla viktig, noen ganger føler man press for å få noen fisk, men dette var ikke en slik dag av en eller annen grunn. Vi setter kursen mot et nytt område på slutten av dagen, og mens Julern har igjen masse energi er jeg faktisk litt sigen og det man kunne kalle ølorientert.
Julern vader et stykke utover mens jeg setter blikket langs land, på jakt etter en strand å hvile meg på. Selv om sola er borte ser jeg plutselig fisk på lang avstand. Ca 100 meter unna kommer de, fire svære beist, de siger sakte rett mot meg så jeg kan se de sorte ryggene i det svake lyset. Det er øyeblikk i flatsfiske som nærmest har poetisk drag over seg, øyeblikkene hvor alt klaffer, hvor alt plutselig passer sammen og slår deg med en uimotståelig klarhet som brennes inn i hornhinnene for evig tid, et øyeblikk hvor naturens største mysterier avsløres som åpenbare og innlysende. Dette var et slikt uforglemmelig øyeblikk. «ØII! Sjekk for faen, 4 kjempefisk, 100 meter unna, helt inne ved land», roper jeg til Julern. Det tar sin tid før han får øye på dem, ikke faen om han tror et stakket sekund at de er så langt unna, så blikket finkjemmer området like foran meg.. «Nei nei, langt der ute», korrigerer jeg hovent. «ÅH Fy faen!», sier han plutselig etter å ha løftet blikket i riktig retning. «Tar du frem videokameraet?», rekker jeg akkurat ikke å si før Julern resolutt sprengvader inn mot land for å avskjære fiskene. Nuhvel, han er vel fiskesugen etter jeg skremte bort lilleputten i lagunen, dessuten hadde det vært konge å plukke en double i tungvektsklassen. Ikke spook dem for faen, lyder min siste fortvilte oppfordring, før jeg selv må vade litt fremover slik at vi kan nå fiskene samtidig. Solkrem er en ting, nå står striden om hvem av oss som har smørt på mest tålmodighet, og fiskene vokser fra kraftige rugger til gigantiske proporsjoner for hver meter de tilbakelegger. Så fort Julern begynner å blindkaste, klarer jeg ikke lenger, og fyrer av et unødvendig langt kast. En avstikkerfisk svømmer i retning Julerns flue, mens de tre resterende går rett mot min utlagte rekeimitasjon. Lederfisken tar en god titt på flua mi, men så skjærer den rolig utover og får følge av sine to disipler. Julern har tydeligvis vært like uheldig, og jeg ser i øyekroken at han legger ut flua med et nytt kort kast. Jeg prøver også en presentasjon til, men fisken velger utrolig nok å se helt bort fra dette hederlige forsøket, og de glir ertende utenfor rekkevidde og forvinner i det store havet. Julern står nå som en statue, helt stille, og det kan bare bety at fisken har kommet helt innpå ham, og det eneste håpet ligger i ikke å røre en muskel og deretter få et bonuskast på en uskremt fisk når den har svømt forbi.. Men det er ingen bønn, fisken får øye på det anstrengte og nå også oksygenfattige ansiktet til Julern, skifter til Defcom 2, slår på warp-core motoren og forsvinner utover flatsen så vannet spruter, mens Julern resignert improviserer en høylytt serenade som i hovedsak hyller mangfoldet av ord tilegnet det kvinnelige kjønnsorgan.
Kan det ha vært barracuda, diskuterer vi. Vi er faktisk ikke helt sikre. Størrelsen på fisken skulle jo tilsi så, alle de fire hadde passert den magiske 10 pounds grensa for lenge siden, og oppførselen var jo ikke helt utypisk for ufine saltvannsgjedder. Men så nært vi kom kunne vi da ikke ha unngått å sett om det var cuda, diskuterer vi litt frem og tilbake uten å konkludere med annet enn «Fy faen!». Julern er full av energi og hevnlyst og setter straks kursen utover igjen, mens jeg lar dagen ebbe ut med en øl og en liten høneblund på stranda. Julern fant faktisk tailende bonefish mens sola gikk ned, og han kroket to stykker men uten å lande dem, uten at det gjorde så fryktelig mye, det hadde uansett blitt en parentes til de store vi ikke fikk.