(EVANGELIET ETTER FIGEN)
På Purka hadde vi også en dag utenom det vanlige. Amund hadde enda til gode å lande en fisk, og det å få hull på den byllen ble dagens hovedmål. Siden både Amund og Alfsen er relativt nye i gamet, fikk jeg fritt spillerom til å kommandere dem i hytt og pine. Tross alt er jeg jo mangegangsfarer til både Mexico og Abaco på jakt etter bonefish,så mitt ord var lov ute på flatsen. Vi tok fatt på dagen ganske tidlig, og vi satte straks kursen utover, jeg først, deretter Amund bærende på all min pils (den som bærer tyngst får som regel mest fisk og den kalde ølen holder deg kald, forklarte jeg), og til slutt Alfsen med nyrigget 0.55mm Maxima fortom med en #14 Telemarkskongen bundet på med enkel markknute (når bonefishen er vrien, er det ofte de utradisjonelle variantene som lurer til hugg). I ettertid ser jeg at jeg gikk noe over streken da jeg forklarte at de skulle holde hverandre i hånda og plystre kjenningsmelodien til Norge Rundt mens jeg fotograferte, like deretter ble jeg avstrippet mine striper og rank som bonefishadmiral, jeg fikk værsågod bære min egen øl, kun en stemme på allamannsmøte, ingen vetorett og Alfsens Telemarkskongen ble behørig montert på min egen fortom. Makan til oppviglersk mytteripakk vi har invitert med på tur denne gangen. Vi ser to tailere helt inne i innerste poolen, i knappe 15cm vannstand. Det er praktisk talt helt vindstille og skyfritt, og vi sniker oss nærmere mens Amund rigger opp en utynget flue som kan snikes umerkelig inn blant halefinnene. Da vi er 35 meter unna stikker den paranoide fisken resolutt avgårde, til tross for vår svært forsiktige og tentative vading. Idiotfisk, tenkte vi, lykkelig utvidende om at dette bare var en liten forsmak på resten av dagens kommende frustrasjoner.
For dette var virkelig en spesiell dag. Aldri har jeg sett så mye fisk på denne flatsen, aldri har jeg opplevd så vindstille og skyfritt vær, og aldri har jeg opplevd så spooky fisk. Aldri, Never, Nimmer, Nunca, Jeg hadde i løpet av dagen kastet til over 20 fisk, og minst 15 av presentasjonene var om ikke perfekte så i det minste klart over minimumsnivået som normalt lurer fisken til hugg. Resultatet ble en ynkelig fisk for mitt vedkommende, og dette fra en gigantisk stim på ca 100 småfisk som dukket opp fra tomme intet. Amund fikk 3 stykker, og Alfsen måtte nøye seg med å kaste på en skilpadde ettersom han til enhver tid på mystisk vis klarte å bli gående på feil sted. Jeg jobbet meg gjennom en armada av fluer, endte til slutt opp med 18 fots fortom med 2x fluor spiss, og siden sikten var god kastet jeg gjerne ut flua 20 meter foran fisken, men alt dette til ingen nytte. Det var som om noen hadde forhekset hele flatsen, fisken kom på rekke og rad, men foruten en ytterst marginal minoritet av sultne eksemplarer, var de fantastisk skeptiske til alt de fikk presentert. Hvis du pustet ut for hardt slik at nese-hårene vibrerte, ja da kunne du se en stim av fisk panikkslagent snu utover noen hundre meter unna, det var rett og slett klin umulige forhold. På den andre siden var det også jævlig artig og utfordrende, det var massevis av muligheter til å lure fisken. En av merk-nadene jeg gjort i mitt still sinn var at en klasse 5 eller 6 hadde vært perfekt denne dagen, klasse 8 snøret landet veldig brutalt på den speilblanke vannoverflaten. Utover denne relativt uvesentlige forandringen, gikk jeg tom for ideer etterhvert, og måtte bare slå meg til ro med at tilfeldighetene har alltid og vil alltid råde i enkelttilfeller, og fisking er noe man rett og slett bare må ta som det kommer. Det er ikke mange år siden jeg ville irritert på meg selv et mindre hjerteinfarkt i ren frustrasjon og forbannelse over noe slikt, nå kunne jeg ta det med et falskt smil. Jeg funderer fortsatt på dette kommer av at jeg har mistet min en gang glødende pasjon for fiske, eller om det er mer et resultat av å bli eldre og erfaren, noe som ofte forveksles med visdom forøvrig uten noen beviselig korrelasjon.
Amund var dog på hugget, kanskje litt for mye, men det meste kan tilgis når de første bonefisher landes, og ikke var det småfisk denne nybegynneren tok for seg heller. Kanskje var det iveren som fortsatt satt i da vi på slutten av dagen la en liten slagplan for hvordan fiske oss gjennom innerste poolen. Det klart beste stedet var jo en liten mangrovebukt, er det fisk i poolen på moderat vannstand, finnes det nesten alltid noe her, så jeg plottet ut ruter med en til mangrovene mens de andre gikk i en bue rundt og over hovedpoolen. Før jeg rakk å ymte frempå om at kanskje den fiskeløse Alfsen kunne gå på godplassen, bare sånn i tilfelle han var gått lei av skillpadder, erklærte Amund at han gikk til mangrovene og vi så den blå skjorta forsvinne nedover strandkanten med bestemte skritt. Nuhvel, slik kan det jo gå, Amund landed en 3 kilos i mangrovene og fisket på ytterlige en 10 pounder. Jeg så en fisk, som stakk som et olja lyn da fluesnøret landet 10 meter unna, skulle nok hatt de #6-er snøre ja.. Alfsens største øyeblikk denne dagen var en kald øl tilbake hotellet, men fasaden av uendelig godt humør og pågangsmot slo ingen sprekker. «Der er like til at undre sig over om der ei kan befinne sig ett fjernt Slektskab mellom vores egen Skilpaddekonge og den fræmtrædende Tursjarmør Arne Hjeltnes, det er glædelig at slage fast at der framkommer sig særskilt fånyttes at afløse vores ærede Medreisænde fra sitt besigelige gode Lynne og gænerøse Utsikt der bekjenner seg med en regelmæssighet ei ulig Solens Oppstand ved Dagens gry», noterte jeg meg forunderingsfullt i min gammelnorske fiskedagbok.

Ingen dårlig dag egentlig, iallefall var det konsensus inntil de to gullbehårete rævhølene fra båten ankom hotellet bare for å unødig detaljert legge ut om eventyrlig fiske som hadde sprengt grenser både på størrelse og antall. For å strø ekstra salt i såret stelte de to kjeltringene først i stand en direkte ufin og langdrøy teaterforestilling hvor de hevdet ikke å ha få noe som helst, bare for plutselig å bryte ut i en hånlig latter etter at vi kort og saklig redegjorde for vår vanskelige dag. Beruset av seiersfølelse og overlegenhet satte de spontant i gang en vill og uhemmet gledesdans, mens de ekstatisk hylte i munnen på hverandre om all fisken de hadde fått. Mr.B holder ut armene for å briske seg over hvor stor fisk han fikk, armspennet som vises er ca. 120 cm, mens ordene «Jeg kødder ikke!» gjentas gang på gang, som om vi hadde plutselig blitt særskilt tunghørte der vi satt og måpet, og Julern stemte selvfølgelig i med noen grøtete bekreftelser. Vi tre representanter fra Purka-delegasjonen overleverte høflig våre gratulasjoner, mer overrasket og irritert enn nedbrutte, dog med stadig strammere smil og sterkt voksende ønske om en viss moderasjon ettersom feiringen nå hadde antatt uante proporsjoner. Men de to båtførerne bare øker på den hemningsløse feiringen til et høylytt, usammenhengende rør og babbel om bonefish-utopia, regelmessig avbrutt av breakdance-inspirerte dansetrinn, innslag av fugledansen og rølpete high-fives som ville fått selv fulle bulgarske sjømenn på horehus til å gremmes. Lite ante vi at dette kun var forspill til «the grand finale», hvor de nærmest i kor og med pågjort uskyldighet utbryter at de ikke kan begripe at vi knapt har fått fisk på Purka. «Det kan jo ikke være mulig», fastslår båtkameratene med overdrevne ansiktsutrykk, «på en dag som denne», går forelesningen videre, «kunne jo selv den mest udugelige fluefiskeren i verden knapt unngå å få 15 fisk!». Det var like før de spurte oss hvorfor vi ikke noterte flittig, var vi virkelig så tomme i skallen?, her de står og generøst kaster av seg uvurderlige gullkorn i alle retninger, de to personifiserte gudegavene av innsikt i fluefiskets dypeste og uforklarlige mysterier.
Ja, der sto de altså, Baktus og Blindebukk, og solte seg i glansen av hverandre mens de gjorde regelrett narr av oss. Baktus med sitt saltsprengte ansikt og ukontrollert voksende atomsopp av en hodepryd som selv en halvblind bonefish kan se en kilometers avstand, glemt var tydeligvis gårsdagens forsøk på kjøring av ettermiddagstailer med snøre klønete surret rundt snella, glemt var også de mange håpløse vådekast på andres fisk, nå var han kongen. Vel, kanskje ikke konge, men kronprinsesse i det minste, for selv han måtte underkaste kaste seg Hans Kongelige Majestet Blindebukk von Dusterud, mannen som har kastet på flere stein og kvister enn det finnes galakser i universet, mannen som har tråkket på bonefish uten å se den, mannen som gjemmer seg i mangrovene og dirrer av redsel bare en nysgjerrig småhai viser finnen, jo takk dette var drømmeforleserne for en studie i hånlig ydmykelse. Det var bare en ting å gjøre, nemlig å legge seg flat og ta del i gleden med våre heldige turkamerater, «Nå har dere iallefall fortjent en kald øl hver!» erklærte Alfsen med et hjertelig smil og satte kursen mot kjøleskapet. Nok om ham, «la meg bare si en ting», sier jeg lavmælt mens jeg holder opp en pekefinger. Så brøler jeg av all min kraft: «Hvis jeg hører så mye som et jævlig lite knyst eller ynkelig pip fra dere kjøttnisser de neste fem minuttene, er dere disket fra storfiskkonkurransen, dere to helvetes forpulte fettskaller av noen tredjerangs ududelige signøyerbastarder har faen i helvete meg ingenting på business class å gjøre hvis ikke det blir skjerpings nå!!!». Tonefallet var hverken påtatt eller levnet mye tvil om dette var alvorlig ment. Dette viste seg å være langt mer effektivt enn Alfsens løsning, moralen er selvsagt at om det slås under beltestedet så sparker man bare enda hardere tilbake på samme ufine vis.
Da Blindbukk senere på kvelden for 38. gang i detalj redegjorde for hvorledes han hadde kroket storfisken på 10 meters på et halvveis blindkast, jo da kjente jeg innerst inne en mørkt begjær til å banke en trestake gjennom hjertet på denne djevelens utsendte. Så helt tom for pasjon er jeg vel fortsatt ikke gått.. Uansett var vi alle så trøtte etter en lang dag i solen at alle morderiske intensjoner utvannet seg til vennligsinnet fiskefyll over billiardbordet før staken var ferdigspikket.