(EVANGELIET ETTER MR.B)
Ting har en tendens til endring. Været for eksempel er et meget godt eksempel på verdens dynamikk. Onsdagen kom med blå, blå himmel, sol og ikke en vindpust – for en forandring. Og så vi (Julern og jeg) som skulle ut med båt denne dagen! Mens de tre andre vandret mot Purka ragget vi to langs stripa mot havna med båten på lasteplanet. Av mangel på multimediesenter i bilen nynnet vi kjente reggae sanger (”Buffalo Soldier” og den andre som ingen husket tittel på). Berter på veien så beundrende på oss, de skjønte at det var A-laget som var på vei mot noe stort.
Julern var kaptein, styrmann og maskinist mens jeg inntok den kjente stillingen som ballast og moralsk støtte. Uten kart, kompass eller GPS brukte Julern de urgamle instinktene da han navigerte mot en sandbanke som dukket opp midt i det smaragdgrønne. Vi var helt alene ”in the middle of nowhere”.
Vi tok hver vår side av den lyse sandryggen som dannet en flats på flere hundre meter i lengden. Det tok ikke mange minutter før jeg fikk besøk av noen mørkegrønne skygger som viste seg å være den første gruppen av bonefish på vei til en fiesta. På første kastet fikk jeg gruppens leder som etter noen minutter kunne rapportere tilbake til de andre at det ikke gjorde så vondt og at det faktisk var ganske kult å oppleve nærkontakten med et vesen uten finner.
Noen minutter og noen få skritt senere gjentok historien seg. Etter fisk nummer tre (alt dette i løpet av 20 minutter) kom Julern over og begynte å fiske min side av sandbanken. Uten formell tillatelse begynte han å fiske på retten min! Storsinnet som jeg var lot jeg det gå. Etter en time var stillingen 5:5.

i) Den magiske sandbanken ii) Julern kaster seg over byttet iii) Julern og en av hans mange bones

Det kom uante mengder bonefish denne formiddagen, de aller fleste mellom 1,5 og 2,5 kilo. Ved sandbankens endestasjon var det helt Texas. Vi dro fisk etter fisk. Uansett flue. Jeg kastet til og med i blinde og fikk fisk på det, det begynte å bli kjedelig. Så så jeg plutselig det helt store – Julern hekta på enda en bone men denne ble angrepet av en stor barrakuda. Begge fiskene hoppet opp i været og alt dette mens jeg så på. Alt gikk så fort at til tross for min eminente foto-fra-hofta teknikk klarte jeg ikke å feste dette på film (eller minnebrikke). Frem til lunch, som vi inntok i båten, var stillingen 15:15.
Det ble litt stillere i gården etter at vi drakk opp ølet og jeg begynte å mase på å besøke Verdensmannsflatsen som jeg hadde hatt lyst til å fiske siden i fjor. Det hadde gått rykter om storfisk der og jeg håpet på å kunne få anledning til å kaste på en sånn en. Et annet insentiv var premien for turens største fisk som hadde blitt utlovet av Figen. Besudlet av julens giverglede og liknende vås lovet han en fri oppgradering til business class av flyreisen hjem! 8 timer i komfort, nakkemassasje utført av supermodell-flyvertinner, sjampanje og kaviar kontra 8 timers tvangssosialisering med 300 svette medreisende, en vissen kyllingvinge og to glass vann! Et tøft regnestykke, hva?
Det som skjedde etter ankomsten til Verdensmassflatsen er allerede blitt en del av Bahamas-historien. Så vidt meg bekjent kommer det om to månederen en revisjon av historiebøkene. Men før dette er på plass (ting skjer ikke alltid som planlagt på Bahamas) skriver jeg ned en beretning om den store fisken her.
Klokken var litt mye, 16:23 for å være helt nøyaktig da mitt falkeblikk (for anledningen forsterket med linser og flere Kalik-øl) falt på en skygge som langsomt kom ut av mørket. Litt usikker på om det var en hai, barrakuda eller en stor tropisk knurr kastet jeg min reke i skyggens retning. Skyggen økte farten, stoppet ved reka, inhalerte den og jeg kjente at lina strammet seg. Som Lucky Luke – helt instinktivt dro jeg til, noe skyggen reagerte på rimelig spontant ved å forsvinne i en supersonisk fart med retning mot naboøya. Snella ble varm, armen begynte å verke, svetten trillet nedover ryggen mens fisken fortsatte sin ferd mot Jamaica. For første gang på denne turen begynte jeg å lure på om jeg hadde nok backing på snella. Julern kom over tilkalt av en nokså tynn stemme som fant veien ut av en ellers rimelig sammensurret hals. Til tross for at jeg ikke dro kjensel på den tilhørte stemmen meg! «Jeg tror den er ganske stor!» peip jeg mens fisken dro og Julern filmet. Endelig fikk jeg festet på film noe annet enn mine utallige mislykkede forsøk! Kampen pågikk i en evighet. Til ettertid vet jeg at en evighet varer rundt 10 minutter. Fisken ble avfotografert, filmet og målt til 79 cm. Ikke verst, hva? Jeg kunne kjenne allerede sjampanjesmaken og de myke hendene til en smellvakker flyvertinne som med beundring så meg i øynene.
Etter dette ble alt tåke. Jeg var i siget. Etter en kort spasertur langs land nevnte jeg for Julern at det eneste som manglet nå var å finne noen tailere. Det var helt klart at jeg hadde noen selvoppfyllende ønsker til gode for to tailende fisker materialiserte seg i løpet av kort tid. Kommentaren jeg ble møtt med var – «send en lottokupong!» Uten å si det høyt ønsket jeg meg en vakker dame på rommet mitt, men til min skuffelse var det bare Figen å se der. Vel, jeg fikk til slutt et bevis på at man ikke kan få alt man ønsker seg.
På hotellterrassen strålte Amund som en sol – de tre første fisker var landet! Gratulasjoner var på sin plass. De to andre heltene kom tilbake litt slukøret – no fish to report.