i) Det løsner for Amund ii) Tørkestativet vårt på hotellet iii) Etter kaldfronten kom en skyfri himmel

(EVANGELIET ETTER MR.B.)
Lørdag begynte med den samme øvelsen som alle dagene forut – hvem skal fiske med hvem og hvor. Siden Figen og jeg hadde hittil klart å unngå hverandres selskap utenfor soverommet vårt var det på tide å undersøke om vi var like kompatible på dagen som vi var på natta. De andre kom seg av gårde mens vi regnet ut tidevannstabellen, månefasene og standardavvik. Godeste Figen var ikke helt i slaget så det tok flere Kaliker før vi var klare til avgang. Lagunen var helt fisketom igjen – det er ganske rart å sammenlikne med det første året da det var kun lagunen vi fisket i de aller fleste dagene. Like før vi skulle krysse kanalen til stoløya så jeg en tailer. Jeg – og ikke Figen! Dette er verdt å understreke uten at jeg behøver å kommentere det videre. Etter all sannsynlighet var Figens tilstand langt mer alvorlig enn det jeg hadde trodd. Til tross for at vi prøvde å lokalisere fiskene fikk vi aldri en sjanse til å kaste på dem. De ble bare borte. Vi fortsatte å rote litt i området da jeg plutselig fikk øye på en fisk som kikket forsiktig ut av skilpaddegresset (turtle grass). Da var det bare å sette over til autopilot – kast, tilslag og kjøring. Fisken dro noe vannvittig og jeg begynte å lure på om den gikk på speed. Forklaringen kom etter noen minutter da vi så en liten grein tvinnet rundt snøret mitt. Den fulgte etter fisken uansett hva den foretok seg og uten tvil bidro til at fiskens psykiske problemer slo ut i full blomst. Noen er etter meg!
Figens kommentar var som vanlig tørr og right to the point – jeg vet ikke om jeg er mer imponert eller irritert. Men så stoppet han der , noe som jeg tror skyldtes den dårlige formen som han var i.
Grunnet dårlig fisketilsig og Figens helsetrøbbel snudde vi der og da og gikk tilbake til hotellet.
Den siste fiskedagen falt på søndag. Merkelig hvordan alt dette utviklet seg – Knut åpnet sterkt med 4 fisk de første 2 dagene. Amund kom seg skikkelig ovenpå etter en tørkeperiode til å begynne med, Julern gikk opp og ned i statistikkene mens Figen hold en ganske beskjeden posisjon hele veien gjennom. Selv mente jeg at jeg gjorde det veldig bra, særlig sammenliknet med tidligere turer. Hva som lå bak min suksess er vanskelig å gjette – etter alt å dømme min gode gamle flaks bør ta hoveddelen av æren.
Siste dagen ”tok jeg med meg” Knut ut på Purka. Ideen var enkel – han trengte en god guide og hvem ellers kunne gjøre jobben enn han som fikk fisk uansett vær og føreforhold. Været var på vår side, tidevannet spilte på det andre laget. Det var ikke noe å se. Da tidevannet endelig snudde brakte det med seg skyer i mengder som avgjorde kampen i løpet av kort tid. Fra klar himmel og flere titallsmeter sikt til mørke skyer og nullsikt. Ikke rart at vi ikke fikk noe. Verre – i løpet av hele dagen fikk vi se én stressa fisk som vi (med en god porsjon velvilje) artsbestemte som Albula Vulpes – bedre kjent som bonefish.
Slukøret tuslet vi hjemover. Den siste fiskedagen var over og flaksen min forlot meg. Like greit, bare den kommer tilbake neste gang jeg står et sted med en fluestang. De andre som fisket på Dumpen fikk noen fisker i løpet av en kort periode – akkurat slik det var da jeg var der sist.

i) Figen fikk hetetokter og kaldsvettet ii) Imponert eller irritert? iii) Julern fant fisk overalt