(EVANGELIET ETTER MR.B. OG FIGEN)
Stresset av hårreisende historier om folk som ble strandet på flyplasser, umenneskelige kryssavhør ved sikkerhetskontrollen og bagasjen som aldri kom, kastet vi oss i bilen midt på svarte natta og suste mot flyplassen gjennom snødekte gater. Vi vant prisen for den ”aller første SAS kunde” denne dagen og kunne slappe av i 2 timer i tax free sonen. All vår frykt om overbooket fly forsvant i Frankfurt da vi endelig kunne sette oss ned i et litt trangt innredet Boeing-fly. Som vanlig sov jeg gjennom hele turen, hva de andre gjorde har jeg ikke peiling.
Miami hilste oss velkommen med passkontroll og inngående spørsmål av typen ”What fish are you going after?”. Ikke rart at enkelte av oss fikk svettetokter og ho ldt på å sprekke under så inkvisitiv utspørring. Takket være vår kløkt klarte vi å komme gjennom nåløyet og alle gråt av glede da vi fant vår bagasje intakt. Alt syntes å være topp, helt til vi kom oss ut av terminalen og ble hilst velkommen av bitende kalde +16°C . Jeg kan ikke huske at Crocket og Tubbs måtte kjempe med naturens vrede mens de suste gjennom Miami’s gater. Men vi kom jo fra Norge – vi var tøffe!
Etter noen minutter på hotellet begynte de amerikanske dollarsedlene å brenne hull i norske lommer. For å redde situasjonen kastet vi oss i en drosje og beordret kursen mot nærmeste fluefiskesjappe. På dette tidspunkt fikk jeg en hodepine som gjorde at hele resten av kvelden fikk en meget begrenset underholdningsverdi. Mens Julern handlet solbriller og panamahatter, Amund solkrem og strandsko satt jeg utenfor butikken og drømte om en pille eller to. Siden vi befant oss rimelig langt fra områder frekventert av folk som tilbyr farmasøytiske mirakelkurer måtte jeg ta til takke med innkjøp av noen standardpiller, tannkrem og en strandstol på ”Target”. Etter at shoppingsrunden var over sovnet jeg stille i min seng og på den måten gikk glipp av hamburgere, øl, salsadans og andre aktiviteter som mine turkamerater ivrig deltok i. Neste dagen var jeg i topp form. Figen ankom hotellet og delte ut gaver – slik det sømmer seg når man er en rik onkel fra Amerika.

Ja, en av de absolutt beste sidene ved å bo i det store utland er selvsagt at enhver jævla nisse som får nyss om amerikanske priser, legger med den største selvfølgelighet inn bestilling på alt fra fiskekroker til kjøkkenkverner. «Kan du ikke ta med en ...», «gidder du å fikse en ...», «kan du sjekke hvor mye en garasjedør koster der borte?», «kan du legge inn et ebay bud på delstaten Alaska for meg? På forhånd takk!». Så sekken var fyllt til randen med alt mulig slags pikkpakk da jeg sluttet meg til gruppen som et nedlassa postbud. Pliktskyldig delte jeg ut godsakene i Miami til de forventningsfulle postordreterroristene, etter at jeg hadde forsikret meg om de hadde sovet godt på hotellet jeg hadde booket for dem. I mitt stille sinn hadde jeg et naivt håp om noen ville trekke frem en nystekt Grandiosa, grovbrød med geitost eller kanskje et signert bilde av Kong Harald eller Trond Giske som takk for hjelpen, men jeg var tydeligvis den eneste som hadde fått slike ville innskytelser. Etter skeptisk innspeksjon av varene og freidige forslag om prisavslag på bakgrunn av dollarens fall fra bestillingen i forrige uke til i dag, setter vi endelig kursen mot flyplassen.