(EVANGELIET ETTER MR.B. OG FIGEN)
Det var på tide å besøke Purka. For første gang delte vi oss i tre grupper – Knut til Dumpa, Amund og Figen ut på bølgene blå mens Julern og jeg til Purka. Været var fortsatt strålende, bare en vindpust i ny og ne lugget kjærlig Baktus sin manke. På det området er jeg ganske safe – det finnes ikke en vind som kan lugge meg i håret. Vadingen til stoløya var mer en mimretur enn jakt på flatsenes spøkelser. Vi kikket innom de uttallige plassene som brakte frem minner – for det meste om alle fiskene til Figen, som uten tvil var kongen av Abaco – i alle fall frem til i går!
Stoløya ble nå til stolenes øy. Der hvor én stol tronet alene i all sin prakt bare for ett år siden stod det fire stoler i dag – enda et eksempel på den materialistiske imperialismen som invadere r alle verdens deler fra de rike land. Vi forsøkte å prøvesitte to av dem men ikke før vi hadde lest oss gjennom alle de advarslene som ble klistret til stolrammen. Imponerende juridisk arbeide lå bak hver av de mange formaningene, men ingen av dem tok i betraktning langvarig oppbevaring av stoler på en liten øy på Bahamas. Amund hadde holdt på å brekke nakken da årgangsstolen gav etter bare noen dager tidligere. We meet you in court, suckers!
Stoler er stoler og fisk er fisk. På dette tidspunkt var det 4:0 til stolene. På vei til odden og sandstranda fikk vi endelig se fisk. Det vil si det var Julern som så dem først og måtte peke dem ut for meg som etter gårsdagens storhetstid gikk tilbake til rollen som Ray Charles. Fiskene så ut til å ha et allmannamøte ved en liten grein som stakk ut va vannet. To kast – to fisk. Mens vi kjørte en sk. double myste jeg fornøyd mot sola og følte at jeg fortsatt hadde tur.
Bak odden speidet Julern fisk igjen. Han kastet motsols og stanga bøyde seg igjen. Jeg for min del så ikke en dritt. Så kom det en skole mot meg – den så jeg klart og tydelig og snart hadde også jeg noe å jobbe med. Men det var Super-Julern som var i siget. Han dro og dro – så fisk der det var umulig å se den. Til slutt skjønte han min desperasjon og pekte ut en fisk for meg, en gratissjanse som jeg grådig forsynte meg av. Plutselig fikk jeg øye på en veldig stor mørk skygge som nærmet seg vår plass med alarmerende besluttsomhet. Det var en hai av en slik størrelse at til og med haitemmeren Julern rygget unna. Fisken var så stor at vi diskuterte dens bredde og ikke lengde. Vi overlevde!
Etter lunch skilte vi lag og mens Julern vasset mot stoløya igjen bestemte jeg meg for å følge strandlinja. Til min store overraskelse fikk jeg se ganske mye stor fisk, men alle virket småstresset og uinteressert i det jeg hadde å by på. Jeg bestemte meg for å skifte flua og da hørte jeg ”plasket”. Rundt 10 meter bak meg så jeg plutselig en fisk taile, og så noe så voldsomt! Svarte stråler av noen finner stakk ut av vannspeilet og til min store forundring konstaterte jeg med at det måtte være en permit-faen! Kun et kast trengte jeg. Fisken tok flua og dansen begynte. Den dro jevnt og det sang i øra mine, jeg var på vei mot den syvende himmel. Et sted mellom fjerde og femte himmelen kom det to mørke skygger som kastet seg over fisken min og himmelheisen datt ned til underetasjen. En slak line og tafsen uten fluga. Men så fikk jeg i hvert fall kjørt en permit!

I kanalen hørte jeg Julerns rop – ”jeg har fått en hai!” Lykke til. Han forventet vel ikke at jeg skulle vasse over for å hjelpe ham å lande beistet, gjorde han det? Problemet løste seg selv da Julern rapporterte at haien datt av etter et kjempeutras på opp mot en halv kilometer.
Dagens siste fisk lirket jeg ut av mangrovene, ca 10 cm fra vannkanten. Nå gikk troen på meg selv enda et hakk opp . Denne kvelden klarte jeg til og med vinne et biljardspill mot Figen – noe som hadde skjedd kun en gang før.
Tilbake i lagunen møtte vi Amund og Figen som hadde hatt en sosialt interessant båttur. Fiskemessig derimot var det langt mindre å skryte av, men gutta kunne snakke ut og kjenne litt på følelsene sine. Det teller jo for noe, det og!
Knut kom tilbake til hotellet med halen mellom beina. Jo da, han hadde sett masse fisk men ingen av dem var interessert i ham. Godt at gubben er gift ellers så ville vi hatt en krise å hanskes med.

Nok en gang hevnet vi midt oppe i en forbanna haifestival ute på bøljan blå. Første post på programmet var som vanlig den notoriske sandbanken i håp om å overgå eller i det minste nærme seg gårdagens kanonfiske med Julern og Mr.B., og det så unektelig svært lovende ut da vi ankom. To middels stimer av bonefish var på vei over banken, og klok av skade forklarte jeg Amund at nå gjaldt det å ta det kuli. Noen dager tilbake hadde Julern og jeg sprengjaget en forskremt stim ut fra området da iveren tok overhånd, klok av skade snudde jeg denne gangen bare ryggen til, åpnet en duggfrisk Kalik og begynte så smått å titte utforskende rundt i flueboksen, Amund løper avgårde for å knipse noen bilder av en svær rokke som har kommet på besøk. Kaliken tømmes og den etterfølgende rapen utgjør startskuddet på fisket, vi titter oss spent omkring og rekker akkurat å se den siste bonefishstimen forsvinne ut i det dype havet. Foruten noen usle haier som sirkler på vestbredden og den store rokken som nå har gravd seg ned i sanda, er det fisketomt. Vel, fisketomt var jo det ikke, på sørsiden sto det grønne needlefish på rekke og rad, og innimellom kunne vi se en barracuda cruise forbi, men bonefish så vi ikke snurten av.

Vi trasker rundt en stund, Amund kaster intenst på en stim med bonefish forkledd som turtlegrass, mens jeg sniker meg vestover. En middels stor hai patruljerer området mellom sandbunnen og det dypere vannet, dette er ikke kosing i sola, denne banditten er på jakt, det er iallefall helt klart. Jeg sniker meg innpå den og tramper i bunnen, og den forskremte haien setter full fart utover.. Og hva kommer der? Joda, en kjempestim med bonefish med retning rett mot haien, i løpet av noen få sekunder eksploderer stimen og snur 180 grader med haien i fullt jag etter. Den store fotstamperen sto ensom igjen på flatsen.
En time senere etter at jeg har moret meg med å halvkroke idiotisk needlefish, ser jeg endelig en ny stim komme innover. Bare 4-5 fisk denne gangen, og jeg roper til Amund at han skal være klar slik at vi kan redde formiddagen med en double, slik vi hadde gjort det på Purka dagen før. Men fisken skifter plutselig retning da vi vadet i posisjon, og kjører i ring rundt oss begge, og da jeg legger ut flua stikker de resolutt ut mot havet igjen. Sånn kan det gå noen ganger, fra gårsdagens usannsynlige jackpotfiske til dagens fortvilte håpløshet.
Vi forsøker en tidlig ettermiddagsøkt hvor jeg og Julern hadde sett kjempefiskene noen dager tidligere, men vannstanden er ikke helt riktig, og vi ser bare barracudaer. Siden vannstanden endelig er ganske høy på tidlig ettermiddag bestemmer vi oss dra hemmat og prøve innerpoolen på Purka, vannstand og temperatur skulle tilsi god sjanse for tailing nå, og av erfaring vet jeg at det kan være kanonbra akkurat her. Men det var ikke mye som bød seg frem, vannet var i laveste laget helt her inne, og det eneste vi fikk med oss var en forskremt bonefish som stå innerst i mangrovebukta, hvor selvfølgelig Amund satte kursen umiddelbart og uten særlig debatt. Definitivt en dag som kan forbigås i stillhet på det fiskemessige.