(EVANGELIET ETTER MR.B. OG FIGEN)
Så var det på tide å sjekke ut og sjekke inn på flyet til Bahamas. Igjen hilste vi på sikkerhetsvaktene og fikk spesialoppvartning. Våre røde pass ble sannsynligvis forvekslet med pass fra Nordkorea slik at vi måtte gå gjennom en spesialsluse som scannet oss så grundig at jeg fikk EKG-utskriften og resultater av urintesten på veien ut. Scanneren funket dog ikke på Knut som gikk gjennom systemet med en pakke Prince og en lighter i lomma. Amund fikk som vanlig sekken endevendt, Julern ble anklager for å ha smuglet nitroglyserin i linse-veskeflasker mens Figen så uforstående på det hele fra en kø som var for dem som hadde stemt på Bush.
Vårt lille fly ble selvfølgelig forsinket, noe som gav oss en ypperlig anledning til å roe nervene med en øl. Flyturen fra Miami til Bahamas var en så kort affære at ingen klarte å utmerke seg for å få plass i dagboka mi.

Det var dog ikke helt uten skepsis at vi betraktet de tette skylagene der vi satt i det vesle propellflyet som ble filleristet av vinden på 10.000 fots høyde. Som vanlig korrellerer fiskelykken sterkt med været, og helt nord på Bahamas er det normalt best fiskevær april til mai. Så vi trengte en god dose flaks for å få fiskbare forhold på en tur allerede i februar, en måned som vel først og fremst har sine fordeler ved at det er kaldt i vannet som storfisken foretrekker, og at det er få andre fiskere som er dumme nok til å dra på denne tiden. Normalt er det alltid tett skylag like utenfor Miami, hvor Atlanterhavet møter fastlandet, men når vi nærmer oss Bahamas øyene pleier det hele å lette betraktelig slik at vi kan utføre det komplett håpløse ritualet med å klemme nesa mot det vesle vinduet og nistirre etter fisk da piloten svinger over flatsen i noen hundre meters høyde. Men ikke denne gangen, skylaget lå tett i flere lag og vi skimtet knapt land før vinden blåste flyet ned på rullebanen med et brak. Vi hadde alle reist langt for denne uka på Bahamas, og det var ikke helt fritt for anger og etterpåklokskap på datovalget da vi nedbrutte tuslet mot tollen en grå ettermiddag med horisontalt regn.

På flyplassen ventet på oss to biler og det var der kvartermester Figen tok kommandoen. Med Amund og Julern på dekk suste han av gårde for å proviantere øl og brennevin. Planen var å bruke glassperler som betaling men jeg har en mistanke om at han kom ca. tre hundre år for sent.
Mens de andre shoppet til de stupte ankom Knut og jeg hotellet, fikset innkvarteringen og begynte med ølsmaking, en aktivitet som vi holdt gående utover kvelden. Duoen vår ble styrket etter hvert av de tre handelsreisende og etter middagen smakte vi på varene som de ikke rakk å drikke opp på kjøreturen opp . Den absolutte vinneren viste seg å bli en flaske med det tvetydige navnet ”Mount Gay Rum”. Intet er som før – først en westernfilm som ”Brokeback Mountain” og nå brennevin med dette navnet. Er det rart at Figens utsagn (mens han spilte biljard) ”Hull er hull!” skapte litt tvetydig forvirring i denne settingen? Tatt i betraktning at jeg skulle dele rom med ham, følte jeg en del usikkerhet blandet med litt spenning.

Normalt etterfølges en Bahamas-landing av hektisk stress for å komme ut på flatsen så fort som overhodet mulig. 2 minutters innpakking og hilsen, 8 minutters kjøring til det lokale vinmonopolet, 3 minutters handling av diverse drikkevarer (bilen snur og venter med motoren i gang), 24-26 minutters kjøring til hotellet (vi skifter til flatsantrekk i bilen), 38 sekunders hallo og innsjekk, 2 minutters stangrigging og så rett til flatsen. Normalt faller planen i fisk allerede på først punkt, da den bedagelig anlagte sjåføren gjerne sier noe sånt som «why you in a hurry, mon? This is Abaco, mon!» etterfulgt av en rungende hjertelig latter og en rørete beretning om bilbytte, levering av gjenglemt matpakke, posting av et brev og diverse andre gjøremål som må utføres før ferden settes mot flatsen under dundrende reggae rytmer fra sprengte høytalere.

Denne gangen var det ikke så nøye, det hadde ingen hensikt å bevege seg ut med fiskestanga i dag, så da var det bare å sprette en kald Kalik og prøve å la alle bekymringer seile sin egen sjø mens den leskende pilsen vekket til live de 3-4 Karibiske celler vi nordmann er utstyrt med. Da vi endelig ankom hotellet måtte jeg, Julern og Amund forklare Mr.B. og Knut at vi nok hadde blitt lurt på vinmonopolet siden en av ølkassene bare inneholdt 15 kalde burkar mot 24 normalt.. Welcome to Abaco, Mon!