(EVANGELIET ETTER MR.B. OG FIGEN)
Mandag ble været betydelig bedre. I hvert fall mens vi satt på terrassen og drakk morgenkaffen vår. Sola kikket frem og den hylende vinden hadde lagt seg. Siden jeg viste mine eminente guidingsegenskaper den første dagen fikk jeg begge rookies med meg til Dumpa igjen. Figen og Julern utgjorde pongtongpatruljen. Utstyrt med lånt båt som var litt større men like solid som en appelsinkasse, dro de ut på de syv hav i sitt søken etter adrenalinkick. Det var liksom implisitt at de skulle finne det de søkte. Utstyrt med kart, GPS, kikkert, flere ølbokser og en god porsjon selvtillit forflyttet de seg fra fiskeplass til fiskeplass uten å få noe på kroken. Til slutt havnet de i den gamle gode lagunen som reddet oss i fjor og der fikk de hver sin fisk servert på fat av havgudene. Turen og æren var reddet.



Tilgang på båt var en mildt sagt forfriskende element på turen. Dette var faktisk min åttende tur til Abaco, og det var ikke helt fritt for at flatsene innen gåavstand begynte å fortone seg som noe rutinemessige. Det er selvsagt få ting som slår å rusle rundt på en nydelig flats i solsteiken i februar, men eventyrlysten gnaget i kroppen og jeg kjente sitringen etter å utforske nye deler av øya og ikke mindre forlokkende var utsiktene til å fiske i litt dypere vann, der hvor den virkelig grove bonefishen holder til. Litt research hadde vi selvsagt gjort på forhånd, men denne dagen ble først og fremst viet til å kartlegge områdende fremfor intensivt fiske. Vi fant blant annet en helt fantastisk sandbanke midt ute i havet hvor det var et fantastisk mangfold på fiskesiden. Needlefish, rokker, baracudaer, haier og ikke minst bonefish. Vi ser en voksen stim komme innover før vi har fått rigget stengene skikkelig og iveren tok overhånd i det vi nærmest løp bortover flatsen for å ta dem igjen. Som fortjent skremte vi dem nok til at ingen av fluene ble ansett med særlig interesse, og vi delte oss opp for å utforske området mer. Jeg ser en liten gruppe på fire store fisk komme mot meg. Over den lyse bunnen så jeg dem allerede på 75 meters avstand, og sekundene sneglet sakte seg videre mens jeg ventet på besøk innen kasthold. Flua serveres, en voksen fisk tar, jeg gir et kraftig tilslag umiddelbart, og bekymret for å vekke interesse blant de mange haiene i områdene prøvde jeg å holde igjen fisken, og det tok ikke mange sekundene før røyk fortommen tvert av. Vi så bra med fisk her, og ikke minst masse hai som lå og solte seg, men etter en knapp time stikker vi videre.
Vi svir av de neste timene på å putre rundt noen lovende steder, uten å finne noe interessant nok til å stoppe og fiske. Det var ikke akkurat verdens letteste oppgave å finne gromplassene med høyvann og dårlig sol. Etter en høyst interessant tur inn mot land i adskillig grovere sjø enn nok båtens konstruktør noen sinne hadde forestilt seg, finner vi tilbake til noen steder vi var i fjor med en kjentmann. Det er noe helt annet å navigere selv rundt mylderet av småøyer på Bahamas fremfor å sitte som en sekk poteter og bli tuftet rundt av en guide, så vi er perverst tilfredse med oss selv da vi endelig lander dagens første fisker ute på ettermiddagen. Julern er så full av energi etter å ha landet turens første fisk at han fortsetter innover i mangrovene i en times tid, nesten en kilometer med vading på gjørmebunn hvor han synker til knærne i mudder for hvert steg. Jeg står beundringsfullt og betrakter hans om ikke elegante så i det minste heroiske ferd innover, men jeg sipper til en Kalik, og nå og da roper jeg til ham «så du den!!?? Taila rett bak deg!» bare på kødd selvsagt, slik at han ikke skal miste interessen der inne. Sånn blir det når man har fisket sammen i nesten 15 år, man utvikler etter hvert en sjette sans for hverandres tanker. Etter hvert putrer vi oss videre og krysser av potensielle gromplasser på kartet, før vi så vidt kommer oss i land før sola går ned. En bra dag og en veldig lovende start på uka!

Imens valset vi tre rundt på Dumpa. Vannet var bikkjekaldt og det tok rundt 2 timer før jeg fikk se de første fiskene. Plutselig stod de bare der – 10 m foran Amund som fra sitt ståsted ikke la merke til noen verdens ting. Kastet mitt vekket fiskens interesse men til min store forundring stoppet fisken like foran flua, kikket på den, snudde seg og forsvant. Oppvisningen ble ødelagt og det var bare tanken på en nærstående lunch som holdt humøret mitt oppe.
Etter at forfriskningene ble alt så mye lysere. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på 4-5 fisker som promenerte langs den hvite strandsstripa. Min reke gjorde denne gangen en furore og en 1,5 kg fisk ble landet. Da hørte jeg Kunt-ropet igjen. I samme øyeblikk fikk jeg øye på en fisk igjen! Kast! Tilslag! Utras! Slak snøre! Flua borte! Mens jeg forsøkte å sette på en ny flue kom det flere fisker forbi meg. Vi så hverandre dypt i øya og jeg måtte anerkjenne min egen maktesløshet. No fly no fun!
Men så var det Amund, da. Han hadde gjennom de siste tre dager sett fisk, kastet på fisk, kjent på fisk men hadde fortsatt til gode å få fiskelukta på hendene (andre kroppsdeler valgte vi å ikke komme nærmere inn på). Det gikk på selvtilliten løs og en og annen hørte Amund mumle et sted i et hjørne – ”Nja, dette blir nok ikke noen årlig foretredelse, nei”.