Neste dag fisket jeg alene på Dumpa. Knut og Julern lekte pirater, Figen og Amund gikk til Purka. Å ha hele flatsen for meg selv, for en tanke! Men den gang ei! På stranda lekte en kjernefamilie og viste ingen tegn til å respektere min imaginære eiendomsrett. Skrik og vræl, plasking og løping i vannet. Jeg vurderte å gripe inn men familiens pappa veide to ganger så mye som jeg, var 2 meter høy og hadde store muskler.
Resignert satte jeg opp min røde strandsstol og speidet utover. Vannstanden var såpass lav at det var faktisk flere hundre meter strandssone mot 20-30 m som normalt. Jeg ventet litt, tok noen bilder, speidet etter livstegn og gav faen i familien. Til slutt gikk jeg ut på flatsen og begynte jakten. Det var en dag hvor kilometertelleren gikk rundt en del ganger. Jeg gikk og gikk men fisk var det ikke å se. Like før lunch fikk jeg endelig se noen grønne skygger nærme seg. I løpet av den neste timen landet jeg fire fisk av den mer beskjedne størrelsen og så var det stille. Jeg gikk tilbake til stolen, tok meg en øl og oppdaget at familien var borte. Endelig alene! Følelsen fikk seg et trøkk da en halvnaken amerikaner dukket opp fra buskene. Han hadde en svær stang med en snelle som var nok laget for dyptvannsfiske. Vi pratet litt (jeg kan jo være like overfladisk som amerikanere flest) og han spurte om det var OK at han fisket litt sammen med meg her. I stedet for å si som det var at flatsen var min i dag og at jeg ikke hadde til hensikt å dele min skatt med noen, peip jeg ”No problem” samtidig som jeg forbannet meg selv i en pinlig stillhet. Gubben gikk rett ut mot mangrovene som jeg hadde spart til ettermiddagsfiske! Løven i meg brølte i det jeg tuslet ut igjen. Kilometertelleren gikk varm igjen men det eneste jeg kunne se var noen barrakudaer. Og jeg gikk og gikk. Etter noen timer gav amerikaneren opp for så å bli erstattet av Julern og Knut. Will it ever end? Jeg hilste på gutta mens jeg forsøkte å skjule stormen som herjet i mitt hjerte og sinn. Vi vandret en del igjen og til slutt av ren frustrasjon kastet jeg på noen barrakudaer. En av dem bestemte seg for å være med for å vise oss noen luftige sprang og forvirrede utras for å avslutte oppvisningen med å bite over fortommen. 0,28 blir i det tynneste laget – er det jeg lærte denne ettermiddagen.
Tilbake på hotellet ser vi en kjørt Figen som ble dårlig på flatsen. Mens han lå der i svime benyttet Amund situasjonen og landet en meget pen fisk som man (hvem var mannen?) estimerte til å være et sted mellom 3 og 4 kilo. Siden panelet ikke hadde anledning til å vurdere fisken etter noen troverdige bevis slo vi fast at fisken var litt større en gjennomsnittet.
Figen var såpass kjørt at han gikk og la seg like etter ankomsten. Han falt til ro umiddelbart, et begrep som er rimelig relativt tatt i betraktningen all snorkingen.
